Om trær og poesi

Jeg har en litterær hage.  En hage det blir lest i – og en hage det gror poesi i!  Men virkeligheten kan være brutal, i poesien som i naturen.  På min bestilling hogg en staut gardbruker fra Tretten ned et dikt av Tor Jonsson i fjor høst, Norsk natur, ei lys bjørk og ei mørk gran, et vakkert par som hadde vokst ved siden av hverandre ved gjerdet mot naboen i mange år:  ”Eg er grana, mørk og stur./ Du er bjørka. Du er brur/ under fager himmel./ Båe er vi norsk natur.” Men akk, grana ble så tett og høy at den tok morgensola på verandaen…  Og grana var dessuten blitt dobbelt så høy som bjørka på 20 år, snakk om å ta seg til rette!  Graner er uforstyrrelige, uforanderlige gjennom alle årstider. Nils Collet Vogt skriver ”Var jeg blot en gran i skoven” i debutsamlingen Digte i 1887, ”Det er alt blit sent paa høsten./ Luften dirrer ikke mer./ Isblaa staar den nu og ser/ paa de søileslanke birke,/ der lik gule alterblus/ lyser op i skogens kirke.”  Som ospa, gyllen om høsten før lauvfall.

Ospa i min hage får stå.  På tross av at den enkelte somre har meldugg og er langt mindre eksotisk enn edelgranene den står sammen med.  Den får stå fordi den er en vesaas-osp.  Et livssymbol som skal strekke seg mot himmelen!  I Tarjei Vesaas’ poetiske roman Fuglane rammes ospa av lynet, et varsel om en ulykke. Hos meg står ospa ennå og skjelver og hvisker gjennom skiftende årstider.

Så er snart denne sommeren over.  Hvor blir det av disse somrene?  Og jeg blir stadig ett år eldre!  Nå sitter jeg i morgensola i hagen og leser aviser og drikker kaffe.  Et kjølig drag, en umiskjennelig anelse av høst i lufta, sjøl om sola varmer!  I Klassekampen skriver forfatteren Mette Karlsvik 8.august et essay om Fuglane.  Hun vandrer i fjellet og finner boka på en turistforeningshytte og den blir en følgesvenn på turen, ”ein gamal venn, som kjem brått på, men godt på”.  Jeg leser med glede Karlsvik om Vesaas og om Mattis, Tusten, har lest boka for mange år siden, og husker det lavmelte, knappe språket i boka, det vakre og stille alvoret.  Og brått blir det en samtidighet, en sammenheng mellom det jeg erfarer i min ettersommer med høstdrag og Mette Karlsviks skildringer av seinsommer og tidlig høst ved Fondsbu i lys av Vesaas. ”Kalenderen seier seinsommar, tidleg haust.  Men som Mattis frys ungdommane fast her oppe.  Sjølv sjøen er frisk i fargen. Kvit ved stranda, mørk turkis på djupt vatn. Det tynger snart mot beina til badarane.  Kaldare blir det og.  Mørkare, fangande, til ein er omslutta av det vesaaske djupet. ”

Seinsommer i ospa mi før den feller bladene. ” Som lauv”, skriv Vesaas i eit dikt:” er du og eg. /Fort skjelvande /og fort borte. /Kom – ”

Astrid
17. august 2012