Clementines musikk. Om "Bilydar" av Marianne Clementine Håheim (2012).

Det er ikke ofte jeg leser dikt. Jeg vet ikke hvorfor. Vane. Ubetenksomhet? Uvane, kanskje. At sjøl om jeg ikke vil det, tenker jeg fortsatt på de tynne, for det er de oftest, diktbøkene, som vanskelig tilgjengelige. Jeg må legge meg i selen for og åpne dem opp, sette meg ned og begynne å lese. Ikke minst velge ut en. For jeg har liksom ingen oversikt over det landskapet diktsamlingene utgjør - skal jeg  gå inn i det på måfå, eller kanskje orientere meg etter de store bautaene?

Kanskje er det ikke så nøye. Innfallsmetoden er en tredje mulighet. Heldig som jeg er, får jeg åpne stadig nye esker med bøker som blir levert biblioteket. Etter at Kulturfondets siste forsendelse er klargjort, sitter jeg med Marianne Clementines Bilydar i hendene. Jeg er ganske sikker på at det er omslaget som får meg til og bla i den, nesten uvilkårlig (Exil design har ansvaret for det – etter utforsking av http://www.exil.no er jeg fan!). Jeg låner den med meg hjem, en sein kveld leser jeg, og med èn gang liker jeg språket. Ikke bare liker, jeg betaes. Kan man si det? Setningene spraker, spruter, ordene står sammen med hverandre på en annerledes måte, en fin måte, en måte som gjør at bildene flimrer bak øynene mens jeg leser, jeg leser og tenker at dette er noe av det beste jeg har lest på lenge og at nå må jeg sove litt og kan det være like bra når jeg begynner og lese igjen på side 35 i morgen tidlig?   

-

Med sola inn soveromsvinduet og morgendisen hengende under åsen er fortsettelsen av boka like bra som jeg håpa. 

eg går på hardcorekonsert

for å hamre tankane

i stykke

gutane på scena er

17 år

og det får meg til å grine

fordi ribbeina deira 

ser ut som

små piano under skjortene

Clementines "eg" snakker ofte via kroppen, sin egen og andres. Kroppen i seg sjøl skildres, samtidig fungerer arr, søkk og blødende tannkjøtt som bilder på følelser og tanker.  Hun skriver om musikk, om bestemora, om et kjærlighetsforhold. Om musikk igjen. Boka består av små dialoger og dikt, oftest korte og alltid rytmiske. Det er også en historie, som på sitt vis henger sammen fra start til slutt

Nå har jeg fått en lyrikkfavoritt.

Sissel