Karen Brunk Holmqvist : Rosa elefanter (2012)

For litt siden kom Karen Brunk Holmqvist ut med en ny bok, nemlig Rosa elefanter. Etter å ha lest de andre bøkene hennes gledet jeg meg til å lese denne.

Karen Brunk Holmqvist skriver noen humørperler av bøker. Hun har gitt ut fire bøker.  Potensgiverne, Rapsgubbene og Sirile gentlemen, og nå Rosa elefanter. Et fellestrekk ved disse bøkene er at de handler om eldre mennesker på den svenske landsbygda.

Rosa elefanter handler om Selma og Artur som bor i ei lita bygd litt utenfor selve sentrum. Der lever de som de alltid har gjort. Men nå har de fått to nye naboer. I det ene huset flytter det inn en dame på deres alder, Disa, som danser naken ute på trappa. I det andre kommer det er et par som setter opp et stort sirkustelt i hagen der de arrangerer vekkelsesmøter, og som graver ned noe i en plastikkpose i hagen.

Disa har arvet huset fra foreldrene sine. Selma og Artur husker at hun besøkte dem innimellom, men kjenner henne ikke selv om de er på samme alder. Disa klarer etterhvert å komme under huden på Selma og Artur, men de andre naboene er spesielt Artur mistenksom på. Det blir for mye for Artur.  Han synes at det skjer litt for mange merkelige ting og er redd for hvordan dette vil påvirke samfunnet.

Karen Brunk Holmqvist er flink til å beskrive menneskene i bøkene sine. Jeg lever meg inn i historiene og ser for meg personene og handlingen. Og for noen mennesker! De har en imponerende kreativtiet, lar fantasien løpe løpsk, er ikke redd for å ta nye steg, eller for og si hvordan ting egentlig er. De er rett og slett helt herlige. Jeg sitter og leser, og kjenner at munnvikene mine løftes oppover, og overrasker meg selv ved plutselig å humre høyt.

Vi har alle bøkene på biblioteket. Alle i bokform og noen på lydbok. Kom innom og få en god leseropplevelse.

Elisabeth

Per Pettersons ”Jeg nekter” (2012)

Det er høsten, helt plutselig langt uti september, skriver Per Petterson i sin nyeste roman. Han beskriver en skumrende høstmorgen, den fuktige lufta og trærne langs motorveien som lyser dunkelt gult og rødt. Akkurat som det er her nå, rundt meg og når jeg kjører til og fra jobb. Det tar ikke mange sidene før jeg lever med Jim, en av to hovedkarakter i Jeg nekter. Jeg leser, øynene flyter nedover sida, ikke fort, ikke sakte, helt fristilt tanker om hvordan jeg leser eller hva eller hvorfor, jeg bare er i boka, med en gang. Det er en av grunnene til at jeg liker Pettersons bøker så godt. Til Sibir, Ut og stjæle hester. I kjølvannet og Jeg forbanner tidens elv, som nok er de to jeg liker aller best. Denne nye er helt oppe sammen med dem. Når jeg leser disse skildringene, beretningene om menneskene, Per Pettersons mennesker; føler jeg en slags stille glede. Det kan være vondt, ikke så sjelden smertefullt, men alltid likevel godt.  

Jim og Tommy vokser opp sammen. Vi blir kjent med dem, på hver sin kant, de er noenogfemti, og de har ikke sett hverandre på 35 år. De var bestevenner, av den typen som ikke trenger og reflektere over hvorfor eller hvordan, de bare er det, det er de to, de er på mange måter hverandres nærmeste, og begge kjenner det når noe holder på og skje med den andre. Så skjer det noe, som de jo også kjenner, begge to. Men ikke på samme måte. Det kommer mellom dem, og avskjærer vennskapet, tar dem bort fra hverandre. Helt til de møtes tilfeldig en morgen på hengebrua over til Ulvøya, Jim fiskende i losjakke og blå strikkelue, Tommy kjørende i sin nye Mercedes.

I avsnitt får vi blikk inn i Jim og Tommys liv, oftest gjennom deres egne fortellinger, noen ganger via andre, som Tommys søster Siri. Vi følger dem i barndom og ungdom på Mørk, og vi er med dem i nåtid, i et døgn i september i 2006.  

I Per Pettersons språk skrives menneskene fram på en måte som jeg syns er helt eget for han. Det er som om tankene mine tilkobles språket, og jeg tenker ordene i dèt øynene glir over sidene. Jeg ville antagelig følt noe annet enn Jim i dèn situasjonen, eller handla  annerledes enn Siri i dèn situasjonen, men likevel føles det aldri fremmed, alltid naturlig eller kanskje nødvendig. Ikke sjelden må jeg stoppe opp og lese, snakke, setningen en gang til, fordi den er så fint lagd. Det gjør at omgivelsene, det inni meg og det mellom meg og andre, lyssettes annerledes for ei stund. Det er deres verden jeg lever i der og da, samtidig farger den av på min. Jeg nekter er på den måten. Jeg har den med meg, og den kommer til og farge av lenge.

Sissel