Per Olov Enquist: Magnetisørens femte vinter, 2011 (Utgitt på svensk 1964, første norske utgave i fjor)

Fortell aldri en løgn, men si heller aldri sannheten om det ikke er nødvendig (Sigrid Undset som siterer en døl jeg nå ikke husker navnet på). Dette utsagnet er ment som et godt råd, men rommer også erfaringen om hvor smertefull sannheten kan være.   I romanen Magnetisørens femte vinter av Per Olov Enquist handler det om hvor forførende og god løgnen kan være, men alltid problematisk, og det ender sjelden godt!  Som hovedpersonen Friedrich Meisner uttrykker det: ”tilliten til meg har iblant vært alt for stor.  Det er en tung byrde å bære.”  Kanskje å snu det på hodet, ansvaret plasseres hos den som lar seg forføre, det er hos denne, muligheten for løgnen ligger.  – Så umiskjennelig ”enquistsk”, å utfordre det vante og belyse det mellommenneskelige slik.  

Per Olov Enquist iscenesetter sine historier, når teppet går opp er vi i Tyskland i 1790-årene og møter Friedrich Meisner som forfølges av en rasende folkemasse som anklager ham for voldtekt og svindel.  Meisner er en helbreder, en mirakeldoktor, som benytter magnetisme i sin helbredergjerning.  Han balanserer hårfint mellom suksess og fiasko, beveger folket til beundring og så skepsis og det ender med fordømmelse og forfølgelse. Pendelen som svinger, tyngden som alltid overvinner lettheten.  Gang på gang. 

Vi følger Meisner, hans historie utfordres og utfylles gjennom legen Claus Selingers dagboknotater.  Selinger er lege, og hans datter Maria er blitt blind, og når Meisner kommer til byen der Selinger bor og tilbyr seg å helbrede datteren til Selinger, greier ikke faren å motstå ønsket om at hun skal kunne bli seende igjen.  Et under skjer og Meisner helbreder Maria!  Eller? Og, hva ligger i mørke, hva var det som hendte i fortiden, hva var det Maria ikke orket se og som førte til at hun ble blind fra først av?  Om kjærlighet. Kan magnetisme være en metafor for noe i kjærlighetens vesen?  Magnetisme,  et materiale som utøver tiltrekkende eller frastøtende kraft på andre materialer…

Romanskikkelsen Friedrich Meisner bygger på den historiske Friedrich Anton Mesmer (1734-1815), og illuderer å være dokumentarisk, og det er lett å la seg forføre. Selv kjenner jeg behovet for å vite hvor skille mellom historiske fakta, og fiksjon går, nysgjerrigheten min vekkes, men også refleksjonen.  Og, når jeg har lest boka er jeg heller ikke sikker på hvem Friedrich Meisner er i boka, eller Friedrich Anton Mesmer var i virkeligheten, jeg må søke djupere i meg selv for å reflektere over sannhet og løgn - flere fakta kan kaste kaste lys over sannheten, men vil aldri gi et endelig svar. Og det er ikke så farlig! Jeg vil la meg forføre av Enquist!

Fra Claus Selingers dagbok, s.263: ”Jeg så en del av innsjøen, og jeg synes jeg kunne se alt. Vannet, mørkt som vårvann alltid har vært, og fullt av vinterens slagg, solen som glitret i vannet og latteren som spratt lik små baller over vannspeilet…  og så røyken fra grytene som steg og løftet seg over byen og over våre vakre hus og våre  sølete gater og vakre torg og nybygde kirker, inn i våre tilgjorte og håpløse og uløselige problemer, opp mot solen, inn over plassen og rådhuset der jeg sto, høyere og høyere, stadig mer uttynnet, jeg så den nesten ikke, solen røyken og luften…”.

Bodensjøen, 25. mai 2012
Astrid

Jennifer Egan: A Visit From The Goon Squad (2010)

Nylig kom Jennifer Egans femte roman ut i Norge, den eneste oversatt til norsk så langt; Bølle på døra. Originaltittelen, A Visit From The Goon Squad, appellerte umiddelbart til meg da jeg for noen måneder siden snappa opp et par begeistrede linjer skrevet om den, og tenkte at den tittelen må jeg huske; den vil jeg finne ut mer om. Så ble den glemt, til navnet på den New York-baserte forfatteren dukka opp igjen i et rolig morgenøyeblikk bak skranken. Boka hadde vi inne, og den ble med på toget til Oslo samme dag. Jeg begynte og lese, og ble fort fanga i første kapittels beretning om Sasha, ei ung kvinne som jobber som assistent for musikkprodusenten Bennie Salazar, og som har en hang til og ta med seg (eller stjele, som terapeuten hennes minner henne på at det jo egentlig er) ting, objekter, hun fascineres av, til en stadig voksende samling i leiligheten på Lower East Side.

På toget ser jeg at Litteraturhuset skriver på sin facebookside: Jennifer Egan i samtale med Linn Ullmann i kveld! Jeg tenker at det hadde vært veldig gøy og få med seg, men vil jeg rekke det? – og det er sikkert utsolgt. Jeg prøver likevel, og etter en heseblesende ferd gjennom Oslos gater dumper jeg ned på et ledig sete fem minutter før Linn er i gang - hun spør og spør, og Jennifer Egan forteller, på sin lyse, morsomme, avvæpnende måte. Det må jo være selvopplevd, spør Linn, i alle fall noe av det, hvordan kan du ellers beskrive disse karakterenes følelsesliv, fargene de ser sin omverden gjennom, deres innerste tanker på en så god måte? Jeg har aldri kunnet bruke meg selv i romanene eller artiklene mine, svarer Jennifer, jeg skulle ønske jeg greide det, men det ender alltid opp med å bli kjedelig, derfor – ”I’ve invented it all”. Og for en fantasi hun har! Vi følger en ny person i hver av romanens tretten kapitler, perspektivet og fortellerstemmen endres i takt; den tilpasses hovedkarakterens uttrykk og væremåte. Handlingen hopper i tid og sted, fra nåtidens New York, til 1970-tallets punkmiljø i San Fransisco, via Afrika, Napoli og tilbake. Likevel flyter det – alle karakterene i boka er forbundet med en eller flere av de andre på ulikt vis, og utgangspunktet er tidligere nevnte Bennies vennegjeng som starter et punkband på 70-tallet. Vi blir kjent med personene i en sekvens av hans eller hennes liv, og får levende innblikk i den tilhørende samtidas tone og atmosfære. Noens drømmer går i oppfyllelse, andres håp knuses, og det meste ender opp annerledes enn det Bennie og de andre så for seg. Egan skriver lekende, lett og ofte morsomt, samtidig rikt og med en musikalitet, hvert kapittel føles nesten som sin egen musikksjanger eller varianter av en. Så er hun også inspirert av alt fra tv-serien Sopranos til Marcel Prousts ti-bindsroman På sporet av den tapte tid, og hun forteller at hun for første gang hørte på musikk i skriveprosessen, for å finne fram til riktig stemning i hvert kapittel. Det viser seg at inspirasjonen også går begge veier, kanalen HBO som blant annet har skapt Six Feet Under, The Wire og Sopranos planlegger en tv-serie basert på romanen.

På vei ut får jeg signert boka, får fortalt henne hvor inspirerende jeg synes det var, og etterpå ser jeg at hun har lagt til i sin hilsen «.. with thanks for listening, and in praise of librarians!!». Jeg gleder meg til og lese mer av Jennifer Egan.

Sissel

Sigrid Undset: Jenny (1911) –” jeg ville ikke at jeg ikke skulde ha drømt den drøm”

Jeg har akkurat sett Riksteaterets oppsetning av Leo Tolstojs Anna Karenina og det slår meg at det er et slektskap mellom Jenny og Anna, jeg får lyst til å ta fram igjen Jenny etter møtet med Anna Karenina.  I sluttmonologen i stykket sier Anna:  Hvorfor ikke slukke lyset når det ikke lenger er noe å se på, når det er så motbydelig å se på alt dette?  Både Jenny og Anna møter lidenskapen og det blir skjebnesvangre, dødelige møter for dem begge.  Her er det de store pasjonene, «Aufforderung zum Tanz», som i Edvard Munchs maleri Livsdansen (1899-1900), drøm, lidenskap og sorg.  Sørgelig.  Stygt og vakkert!

I begynnelsen av romanen Jenny møter vi den unge kunstneren Jenny Winge  i Roma, fri og selvstendig, midt i flokken av venner, på vei ut i livet og med enorme forventninger. Hun drømmer om den store kjærligheten, den som skal komme som et uvær, som en besettelse.  Og så møter hun kjærligheten og drømmen havarer i møte med virkeligheten.  Det blir noe annet.

Tenker på Sigrid Undset som fikk stipend etter debutromanen Fru Marta Oulie, og som etter 10 år som kontordame og hjemmeboende hos mor til da, endelig får muligheten til å reise til Roma i 1909-1910.  Endelig er hun i sine drømmers by Roma og der møter hun sin store kjærlighet, maleren Anders Castus Svarstad.  Han er mye eldre enn henne, er gift og har 3 barn og hun utfordrer konvensjonene da hun velger å leve ut sin kjærlighet og innlede et forhold til Svarstad.  Hun må være lykkelig forelsket når hun skriver Jenny og utforskende kjærlighetens irrganger til dens ytterste mørke konsekvens.

Denne bloggen er oppkalt etter Mathea Baadstø som er Sigrid Undsets fadder når Undset konverterer i 1924.  Mathea Baadstø kom fra Tretten i Gudbrandsdalen, dro til Christiania og så til New York i 1905, for så å vende tilbake til Tretten i Gudbrandsdalen hvor hun lever resten av sitt liv som fotograf og bibliotekar.  Vi kjenner ikke lidenskapen eller mangel på lidenskap mellom linjene i hennes liv, men jeg tenker meg at hun har hatt drømmer og at det blir noe annet.  Som det gjør for Undset.  Og for meg og deg. 

Ak drømmen, drømmen -. Ingen kvinde har født det barn hun drømte om da hun gik svanger. – Ingen kunstner har skapt det verk han saa for sig i undfangelsens stund. Og vi lever sommer efter sommer, men ingen er den vi længtet mot da vi bøiet os og plukket de vaate blomster under vaarens stormbyger. (Jenny, mot slutten s.318)

Ja, det blir noe annet. Men det er da en rikdom vi har i bøkenes verden, i Edvard Munch og Riksteateret - selv om det blir noe annet!

La meg så, helt til slutt og som en kuriositet, sitere et av de første diktene Sigrid Undset skreiv 12 år gammel til en venninnes poesialbum (sitert i Liv Bliksrud: Natur og normer, 1995):

Lar man deg sidde, Martha min
lad mig se, du ikke griner,
alle druer kan ei blive vin,
vi maa ogsaa ha rosiner.

Dermed kommer du ei inød,
den ting er helt naturlig
thi se: en rosin er altid sød
men vin er pokker lit syrlig.

Astrid