fredag 30. november 2012

Førjulstanker og forventning - Julemysteriet av Jostein Gaarder

Forrige uke tjuvstarta jeg ventetida. For torsdag før helga var det julegateåpning på Lillehammer. Jeg synes det var litt tidlig, men siden julegata var tent så tenkte jeg at jeg kunne starte så smått og. Jeg pleier egentlig ikke å starte med juleting før 1.desember, men forrige helg satte jeg på Kurt Nilsen og kringkastingsorkesteret på pc-en, fant fram litt julepynt og kjente julestemningen komme snikende.
I morgen begynner det på ordentlig. Da er det nemlig 1.desember. Og 1.desember betyr adventskalender. Når jeg var mindre leste mor Julemysteriet av Jostein Gaarder høyt for meg og min søster i desember. Hun leste et kapittel hver dag i advent.
Boka handler om Joakim som er på utkikk etter en adventskalender – for i morgen er det 1. desember. Alle steder er de utsolgt, men plutselig ser Joakim en gammeldags kalender inne i en gammel bokhandel. Det er en slik gammeldags kalender som faren hans hadde når han var liten, med et bilde gjemt inne i hver luke. Den vil Joakim ha! Når han og faren spør hva den koster blir bokhandleren overrasket, for den har han ikke sett før. Han sier at det må være mystiske Johannes som har satt den igjen der, og sier at Joakim gjerne kan få den.
Neste morgen våkner Joakim tidlig fordi han er så spent på den nye kalenderen sin. Han klarer ikke å vente på at mor og far kommer inn på rommet sitt, han bare må åpne første luke. Inni luke nummer 1 ligger det en lapp i tillegg til at det er et bilde av et lite lam. Hva er dette for en slags kalender? På lappen står det om ei jente som heter Elisabeth som er med moren sin på julegavehandling på et kjøpesenter, noe hun synes er kjedelig. Inne i en leketøysbutikk hopper det plutselig et lam ut av utstillinga, et levende lam! Hva gjør et levende lam inne på et kjøpesenter? Lammet hopper ut av butikken og Elisabeth følger etter, lammet løper ut av kjøpesenteret og ut mot skogen. Elisabeth synes dette lammet er så fint at hun helt glemmer moren sin og følger etter lammet. Når de nærmer seg skogen ser Elisabeth at det har blitt lysere ute, og det synes hun er litt rart for det var jo mørkt når hun og moren reiste til byen. Og plutselig blir snøen mer og mer borte. Hva er det som skjer?!
Så står det ikke noe mer på lappen. Noe så spennende, tenker Joakim. Han gjemmer lappen i en gammel boks med nøkkel, for han vil ikke at moren og faren skal vite om lappen. Han lurer fælt på om det er en ny lapp inne i neste luke og klarer nesten ikke å vente med og åpne luke nummer to.
Neste morgen våkner han også tidlig og der er det jammen en ny lapp. Han setter seg ned for å lese. Og der fortsetter historien om Elisabeth.
Dette er en spennende fortelling. Med 24 kapitler, ett for hver dag i advent. Vi følger Joakim og hans spennende adventskalender, og fortellingen om Elisabeth og lammet på vei ut av byen. Nedover mot Sverige tilbake i tiden, helt ned til Betlehem og til år 0 da Jesus ble født. I hvert kapittel er det en ny person eller et dyr som henger seg på Elisabeths og lammets tur nedover Europa. Det er en adventskalender om en adventskalender, en kalender inni kalenderenJ
Dette er min yndlingsadventskalender som jeg prøver å få med meg hvert år. Enten at jeg leser den selv, eller at jeg og noen andre møtes og leser høyt for hverandre eller som i fjor da jeg lånte den på lydbok og hørte på et kapittel hver dag. I år skal jeg kanskje både lese den og høre på den, jeg gleder meg!


Elisabeth.

fredag 2. november 2012

Solveig Pålsrud: I rimdrakt til hverdag og fest (2012)

Poesi i hverdagen løfter og det er en glede at Solveig Pålsruds dikt og leilighetsvers finnes i bokform, utgitt på Dale-Gudbrand nå i 2012.  Solveig Pålsrud er fra Tretten i Gudbrandsdalen og skriver underfundige, slagferdige og lekne vers på rim om livets viderverdigheter.  Her er dikt skrevet på skrivekurs på Nansenskolen i Lillehammer,  dikt skrevet til Søndagsposten i NRK og leilighetsvers og prologer til små og store anledninger på Tretten og i Øyer, Prolog ved tusenårsskifte og dikt om de små og store ting i hverdagen.   
 
 
Her en smakebit, innledningsdiktet Fra det gamle setteri:
 
Her fins så mange typer
som jeg rent har
gått meg vill i,
til store ord for
søndagsklær
og ord for dyrt og billig.
Til mange gode, varme ord
som er til sang og salme,
og søte smile- smiskeord
som av og til gir kvalme.
Typer til de harde ord
som ofte følger makta,
rette, kalde klare ord
som krast beskriver fakta.
I rusket rundt om typene
romsterer fantasien,
den leter etter lette fnugg
den gjerne vil få gi en.
Der stabler den seg
ørsmå rim,
som når de får litt sverte
og trykkes på et ark papir,
kan pirke en i hjertet.
 
 
2.november 2012
Astrid

fredag 5. oktober 2012

Karen Brunk Holmqvist : Rosa elefanter (2012)

For litt siden kom Karen Brunk Holmqvist ut med en ny bok, nemlig Rosa elefanter. Etter å ha lest de andre bøkene hennes gledet jeg meg til å lese denne.

Karen Brunk Holmqvist skriver noen humørperler av bøker. Hun har gitt ut fire bøker.  Potensgiverne, Rapsgubbene og Sirile gentlemen, og nå Rosa elefanter. Et fellestrekk ved disse bøkene er at de handler om eldre mennesker på den svenske landsbygda.

Rosa elefanter handler om Selma og Artur som bor i ei lita bygd litt utenfor selve sentrum. Der lever de som de alltid har gjort. Men nå har de fått to nye naboer. I det ene huset flytter det inn en dame på deres alder, Disa, som danser naken ute på trappa. I det andre kommer det er et par som setter opp et stort sirkustelt i hagen der de arrangerer vekkelsesmøter, og som graver ned noe i en plastikkpose i hagen.
Disa har arvet huset fra foreldrene sine. Selma og Artur husker at hun besøkte dem innimellom, men kjenner henne ikke selv om de er på samme alder. Disa klarer etterhvert å komme under huden på Selma og Artur, men de andre naboene er spesielt Artur mistenksom på. Det blir for mye for Artur.  Han synes at det skjer litt for mange merkelige ting og er redd for hvordan dette vil påvirke samfunnet.


Karen Brunk Holmqvist er flink til å beskrive menneskene i bøkene sine. Jeg lever meg inn i historiene og ser for meg personene og handlingen. Og for noen mennesker! De har en imponerende kreativtiet, lar fantasien løpe løpsk, er ikke redd for å ta nye steg, eller for og si hvordan ting egentlig er. De er rett og slett helt herlige. Jeg sitter og leser, og kjenner at munnvikene mine løftes oppover, og overrasker meg selv ved plutselig å humre høyt.


Vi har alle bøkene på biblioteket. Alle i bokform og noen på lydbok. Kom innom og få en god leseropplevelse.


Elisabeth

mandag 1. oktober 2012

Per Pettersons ”Jeg nekter” (2012)

Det er høsten, helt plutselig langt uti september, skriver Per Petterson i sin nyeste roman. Han beskriver en skumrende høstmorgen, den fuktige lufta og trærne langs motorveien som lyser dunkelt gult og rødt. Akkurat som det er her nå, rundt meg og når jeg kjører til og fra jobb. Det tar ikke mange sidene før jeg lever med Jim, en av to hovedkarakter i Jeg nekter. Jeg leser, øynene flyter nedover sida, ikke fort, ikke sakte, helt fristilt tanker om hvordan jeg leser eller hva eller hvorfor, jeg bare er i boka, med en gang. Det er en av grunnene til at jeg liker Pettersons bøker så godt. Til Sibir, Ut og stjæle hesterI kjølvannet og Jeg forbanner tidens elv, som nok er de to jeg liker aller best. Denne nye er helt oppe sammen med dem. Når jeg leser disse skildringene, beretningene om menneskene, Per Pettersons mennesker; føler jeg en slags stille glede. Det kan være vondt, ikke så sjelden smertefullt, men alltid likevel godt.  

Jim og Tommy vokser opp sammen. Vi blir kjent med dem, på hver sin kant, de er noenogfemti, og de har ikke sett hverandre på 35 år. De var bestevenner, av den typen som ikke trenger og reflektere over hvorfor eller hvordan, de bare er det, det er de to, de er på mange måter hverandres nærmeste, og begge kjenner det når noe holder på og skje med den andre. Så skjer det noe, som de jo også kjenner, begge to. Men ikke på samme måte. Det kommer mellom dem, og avskjærer vennskapet, tar dem bort fra hverandre. Helt til de møtes tilfeldig en morgen på hengebrua over til Ulvøya, Jim fiskende i losjakke og blå strikkelue, Tommy kjørende i sin nye Mercedes.

I avsnitt får vi blikk inn i Jim og Tommys liv, oftest gjennom deres egne fortellinger, noen ganger via andre, som Tommys søster Siri. Vi følger dem i barndom og ungdom på Mørk, og vi er med dem i nåtid, i et døgn i september i 2006.  

I Per Pettersons språk skrives menneskene fram på en måte som jeg syns er helt eget for han. Det er som om tankene mine tilkobles språket, og jeg tenker ordene i dèt øynene glir over sidene. Jeg ville antagelig følt noe annet enn Jim i dèn situasjonen, eller handla  annerledes enn Siri i dèn situasjonen, men likevel føles det aldri fremmed, alltid naturlig eller kanskje nødvendig. Ikke sjelden må jeg stoppe opp og lese, snakke, setningen en gang til, fordi den er så fint lagd. Det gjør at omgivelsene, det inni meg og det mellom meg og andre, lyssettes annerledes for ei stund. Det er deres verden jeg lever i der og da, samtidig farger den av på min. Jeg nekter er på den måten. Jeg har den med meg, og den kommer til og farge av lenge.


Sissel



lørdag 15. september 2012

Jo Ørjasæter: Nils Collett Vogt - dikter, opprører og kulturpersonlighet


Sist gang jeg blogget, blogget jeg om trær og poesi og siterte Nils Collett Vogt.  Jeg har tenkt på ham siden da, kanskje fordi jeg kom på at han endte sine dager på Røde Kors klinikk på Lillehammer, et steinkast unna der jeg nå sitter og blogger.  I dette landskapet jeg ser ut på nå, utsikten fra vinduet, de blå åsene og innsjøen, her levde han det siste året av sitt liv, fra januar 1937 til han døde Lille juleaften samme år.  Jeg sender varme tanker til den gamle bohem og henter fram igjen Jo Ørjasæters biografi, Nils Collett Vogt – dikter, opprører og kulturpersonlighet fra 2004.

Nils Collett Vogt, en norsk lyriker med arv fra Welhaven, Wergeland og Bjørnson. Embedsmannsønn og opprører, mye felles med Bjørnson, robust og aktiv og romantisk, men av et annet format.  Debuterte 1887 med Digte og utga en rekke bøker, hovedsakelig diktsamlinger. 

Hvorfor kom Nils Collett Vogt til Lillehammer?  Kanskje først og fremst fordi Sigrid Undset bodde her?  Nils Collett Vogt og Sigrid Undset var venner på tross av aldersforskjellen, de var forfatterkollegaer og begge var Kristianiaforfattere med stor kjærlighet til Vestre Aker og Nordmarka.  Naturen har en ruvende plass i begge forfatterskapene. De brevvekslet gjennom hele sitt voksne liv, en brevveksling Nils Collett Vogt tok initiativet til som da Undset var ung debutant, og hun besøkte ham i Fredriksværk i Danmark på vei til Roma i 1909.  Begge var formenn i Norsk forfatterforening, han fra 1916-19, hun fra 1935-1945, og de fikk Statens kunstnerlønn samme år, i 1923.

 Det var Norsk forfatterforening som fikk Nils Collett Vogt hjem fra Sverige til Norge og til Lillehammer, i 1937, og forfatterforeningens formann Sigrid Undset var som sagt sentral i den avgjørelsen.  Sigrid Undset besøkte ham på Røde kors, hver søndag klokken ett, og Jo Ørjasæter skriver i Nils Collett Vogt – dikter, opprører og kulturpersonlighet at det kom blomster til sykerommet fra hagen eller vinduskarmen på Bjekebæk hver dag! Rommet ble omgjort til en blomsterhave forteller han deres felles forfatterkollega og venn Nini Roll Anker, med en undertone som kan antyde at det ble i meste laget.  Jo Ørjasæter siterer også et brev fra Eugenia Kielland: ”Kanskje hadde hun en følelse for ham, som fikk slå ut ved dødsleiet”. Om Sigrid Undset.  Brevvekslingen mellom de to vitner om nært vennskap (Ørjasæter , s. 143).  

I begravelsen i Oslo talte Sigrid Undset så beveget at det knapt var mulig å høre hva hun sa. Den 17.mai 1938 holdt hun hovedtalen ved Nationaltheatrets minnematiné for Nils Collet Vogt med blå gensianaer på brystet, året første fra Asker, blå var Nils’ farve i følge Nini Roll Ankers dagbok.  Ikke romantikkens blå blomst kanskje, men poesiens?

Nils Collett Vogt var vårens dikter, en talsmann for den nye tid i 1880-årene, en av Kristianiabohemen.   Nils Collett Vogt i skriver i et brev, med utsikt fra Holmenkollen: ”Fra mit vindu har jeg det samme landskap for øie, som jeg har kjent, fra jeg var barn, og fjorden ligger foran mig i tindrende blaat. Og himlen er høi og klar.  Og langs alle stier blaaveis, som der lukter sten og mose og rindende vand av”.   

 Fra mitt vindu ser jeg høstens klarblå høye himmel og Mjøslandskapet hvilende rolig mot høst og vinter.

Naar saa vinterstormen kommer
-- hele skogen farer sammen,
og de gule altar-lys
slukkes ut ved første gys,
blade fyker om som gnister,
luften blekner, sneen falder, - -
er det kun de høie graner,
der lik store, sorte faner,
suster gjennom skogens haller.

Astrid, 16.september 2012

fredag 31. august 2012

Lucinda Riley : Jenta på klippen (2012)

Grania reiser fra samboeren sin i New York etter at hun mistet deres ufødte barn. Uten forklaringer eller noe slags svar reiser hun hjem til Irland og foreldrene sine.
I Irland kommer hun i kontakt med barnet i nabohuset, Aurora. En familie som har koblinger til hennes egen – uten at hun vet hvordan. Grania forelsker seg i dette barnet, som har mistet moren sin og har en far som er mye borte. Faren til Aurora spør om Grania vil passe henne når han skal bort på reise og etter noe tenking bestemmer hun seg for det.
Moren til Grania liker ikke at disse familiene på nytt vikles inn i hverandre – for tidligere har det har ikke ført noe godt med seg.
Matt, samboeren fra New York, ringer og ringer for å få tak i Grania, for han forstår ikke hva han har gjort galt. Men Grania nekter å prate med han.

Gjennom boken følger vi Grania, Matt, Aurora og andre personer som har noe å gjøre med familieforviklingene. Jeg dras inn i de forskjellige historiene og blir stadig overrasket over det som skjer.
Det som slår meg etter å ha lest denne boka er hvor viktig kommunikasjon er. Det er mye som kunne vært annerledes, lettere løst og ikke skapt så mange problemer hadde man ikke misforstått andre eller selv blitt misforstått. Hvis man hadde turt å spørre eller fortelle, og ikke minst vært åpen for forklaringer. Som Aurora sier på slutten «... det overrasket meg alltid hvor vanskelig de hadde for å si hva de (voksne) mente, selv om jeg så at de hadde det vondt fordi de elsket hverandre. Stolthet, sinne og usikkerhet kunne så lett ødelegge alle muligheter for et lykkelig liv.».

Jenta på klippen er en fengende bok som spenner fra 1.verdenskrig til tiden i dag. Lucinda Riley har også skrevet en bok som heter Orkideenes hemmelighet. Begge to anbefaler jeg på det sterkeste og begge to har vi på biblioteket – så kom og lån :)



Elisabeth


onsdag 29. august 2012

Clementines musikk. Om "Bilydar" av Marianne Clementine Håheim (2012).

Det er ikke ofte jeg leser dikt. Jeg vet ikke hvorfor. Vane. Ubetenksomhet? Uvane, kanskje. At sjøl om jeg ikke vil det, tenker jeg fortsatt på de tynne, for det er de oftest, diktbøkene, som vanskelig tilgjengelige. Jeg må legge meg i selen for og åpne dem opp, sette meg ned og begynne å lese. Ikke minst velge ut en. For jeg har liksom ingen oversikt over det landskapet diktsamlingene utgjør - skal jeg  gå inn i det på måfå, eller kanskje orientere meg etter de store bautaene?

Kanskje er det ikke så nøye. Innfallsmetoden er en tredje mulighet. Heldig som jeg er, får jeg åpne stadig nye esker med bøker som blir levert biblioteket. Etter at Kulturfondets siste forsendelse er klargjort, sitter jeg med Marianne Clementines Bilydar i hendene. Jeg er ganske sikker på at det er omslaget som får meg til og bla i den, nesten uvilkårlig (Exil design har ansvaret for det – etter utforsking av http://www.exil.no er jeg fan!). Jeg låner den med meg hjem, en sein kveld leser jeg, og med èn gang liker jeg språket. Ikke bare liker, jeg betaes. Kan man si det? Setningene spraker, spruter, ordene står sammen med hverandre på en annerledes måte, en fin måte, en måte som gjør at bildene flimrer bak øynene mens jeg leser, jeg leser og tenker at dette er noe av det beste jeg har lest på lenge og at nå må jeg sove litt og kan det være like bra når jeg begynner og lese igjen på side 35 i morgen tidlig?   

-

Med sola inn soveromsvinduet og morgendisen hengende under åsen er fortsettelsen av boka like bra som jeg håpa. 


eg går på hardcorekonsert
for å hamre tankane
i stykke

gutane på scena er
17 år

og det får meg til å grine
fordi ribbeina deira 
ser ut som
små piano under skjortene


Clementines "eg" snakker ofte via kroppen, sin egen og andres. Kroppen i seg sjøl skildres, samtidig fungerer arr, søkk og blødende tannkjøtt som bilder på følelser og tanker.  Hun skriver om musikk, om bestemora, om et kjærlighetsforhold. Om musikk igjen. Boka består av små dialoger og dikt, oftest korte og alltid rytmiske. Det er også en historie, som på sitt vis henger sammen fra start til slutt

Nå har jeg fått en lyrikkfavoritt.


Sissel


fredag 17. august 2012

Om trær og poesi

Jeg har en litterær hage.  En hage det blir lest i – og en hage det gror poesi i!  Men virkeligheten kan være brutal, i poesien som i naturen.  På min bestilling hogg en staut gardbruker fra Tretten ned et dikt av Tor Jonsson i fjor høst, Norsk natur, ei lys bjørk og ei mørk gran, et vakkert par som hadde vokst ved siden av hverandre ved gjerdet mot naboen i mange år:  ”Eg er grana, mørk og stur./ Du er bjørka. Du er brur/ under fager himmel./ Båe er vi norsk natur.” Men akk, grana ble så tett og høy at den tok morgensola på verandaen…  Og grana var dessuten blitt dobbelt så høy som bjørka på 20 år, snakk om å ta seg til rette!  Graner er uforstyrrelige, uforanderlige gjennom alle årstider. Nils Collet Vogt skriver ”Var jeg blot en gran i skoven” i debutsamlingen Digte i 1887, ”Det er alt blit sent paa høsten./ Luften dirrer ikke mer./ Isblaa staar den nu og ser/ paa de søileslanke birke,/ der lik gule alterblus/ lyser op i skogens kirke.”  Som ospa, gyllen om høsten før lauvfall.
Ospa i min hage får stå.  På tross av at den enkelte somre har meldugg og er langt mindre eksotisk enn edelgranene den står sammen med.  Den får stå fordi den er en vesaas-osp.  Et livssymbol som skal strekke seg mot himmelen!  I Tarjei Vesaas’ poetiske roman Fuglane rammes ospa av lynet, et varsel om en ulykke. Hos meg står ospa ennå og skjelver og hvisker gjennom skiftende årstider.
Så er snart denne sommeren over.  Hvor blir det av disse somrene?  Og jeg blir stadig ett år eldre!  Nå sitter jeg i morgensola i hagen og leser aviser og drikker kaffe.  Et kjølig drag, en umiskjennelig anelse av høst i lufta, sjøl om sola varmer!  I Klassekampen skriver forfatteren Mette Karlsvik 8.august et essay om Fuglane.  Hun vandrer i fjellet og finner boka på en turistforeningshytte og den blir en følgesvenn på turen, ”ein gamal venn, som kjem brått på, men godt på”.  Jeg leser med glede Karlsvik om Vesaas og om Mattis, Tusten, har lest boka for mange år siden, og husker det lavmelte, knappe språket i boka, det vakre og stille alvoret.  Og brått blir det en samtidighet, en sammenheng mellom det jeg erfarer i min ettersommer med høstdrag og Mette Karlsviks skildringer av seinsommer og tidlig høst ved Fondsbu i lys av Vesaas. ”Kalenderen seier seinsommar, tidleg haust.  Men som Mattis frys ungdommane fast her oppe.  Sjølv sjøen er frisk i fargen. Kvit ved stranda, mørk turkis på djupt vatn. Det tynger snart mot beina til badarane.  Kaldare blir det og.  Mørkare, fangande, til ein er omslutta av det vesaaske djupet. ”
Seinsommer i ospa mi før den feller bladene. ” Som lauv”, skriv Vesaas i eit dikt:” er du og eg. /Fort skjelvande /og fort borte. /Kom – ”


Astrid
17. august 2012

fredag 10. august 2012

Sommeren 2012 = fint lesevær!

Nå er bibliotekene i Øyer og på Tretten åpne igjen. Håper dere har hatt en fin litteratursommer så langt. Været har jo vært så som så, altså ypperlig til å kose seg inne med en god bok:)
Jeg har i hvert fall lest en del. Ikke så mye som jeg hadde planlagt og lånt inn bøker til. Jeg klarer aldri å begrense meg når jeg låner bøker, for det er så mye som frister.

Noe av det jeg har lest er bøkene om Nancy av Elsie Johansson. Tre bøker om Nancy og hennes oppvekst på den svenske landsbygda før, under og etter 2. verdenskrig. Glassfuglene, Vårblomsten og Nancy heter de. Nancy Tåpelles, som familien kalles pga av en ulykke som skadet farens tær og gjør at han halter, bor sammen med sine foreldre og noen av de eldre søsknene på et lite bruk på en liten plass i Sverige. Familien hennes er ikke av de rikeste, men de klarer seg.  Det er mye prat i slike små bygder og de vil ikke gjøre noe så de blir snakket om. Så de holder seg mye for seg selv.

Gjennom disse 3 bøkene forteller Nancy sin historie om hvordan det er å leve under slike kår, med hennes familie og hva hun må gjøre for å hjelpe til og beskytte dem. Nancy er den minste i søskenflokken, men hun føler likevel på et ansvar når det til slutt bare er hun som bor igjen hjemme – og hun legger sine egne ønsker på hylla.
Bøkene er skrevet i et gammelmodig språk som jeg tror samsvarer med tiden det handler om. Språket føles litt traust, men det kjennes så riktig ut og jeg får en forståelse av hvordan det kunne være å ha det slik – å være fattig og leve under vanskelige kår.

Jeg anbefaler gjerne disse bøkene. Jeg er glad i bøker fra såkalt «gamledager». Jeg synes det er spennende å bli dratt inn i livet til personene i bøkene og hvordan det er å være dem. Jeg må lese videre, og synes alltid det er kjedelig når en bok er slutt.  For jeg har jo blitt så godt kjent med dem i bøkene, og ville gjerne fulgt dem videre i livet.


Har dere lest noen gode bøker dere vil anbefale til oss her på biblioteket eller noen av leserne våre? Legg igjen en kommentar eller kom innom og prat med oss – så kan vi bringe det videre:)

Ønsker alle velkommen til biblioteket for å låne nytt lesestoff :)


Elisabeth

fredag 22. juni 2012

Hør på bøker i sommer!

I dette innlegget vil jeg slå et slag for lydbøker. Det er et genialt fenomen. Etter at jeg fikk min første digibok for 2 år siden ble jeg bergtatt. Før så tenkte jeg at lydbøker ikke var noe for meg, og at det var vanskelig å følge med. Men der tok jeg feil.

Lydbøker er en kjempefin måte å få med seg litteratur på. Hvis man ikke får til å lese selv, ikke kan å lese, liker å bli lest for, eller bare liker å veksle litt mellom å høre på bøker og å lese selv.

Jeg er ikke så ‘kritisk’ når jeg velger hvilke lydbøker jeg vil høre på, det har sikkert noe å gjøre med at jeg bare hører historien og ikke leser den selv. Jeg er mer fleksibel og hører på barnebøker, søte romaner, til og med hardbarka krim. Lydbøker gjør meg mer åpen for andre sjangre som jeg ikke ville valgt hvis jeg skulle lest boka selv, og det synes jeg er spennende.

Jeg personlig synes lydbøker er supert å høre på når jeg gjør andre ting. Det være seg å vaske, stelle i hagen eller å gå tur. Kjedelige oppgaver blir morsommere med en god bok i bakgrunnen, og artige ting blir bare enda bedre med en bok på øret. Jeg er redd jeg  kommer til å sovne hvis jeg bare sitter stille og hører på, eller at det er fort gjort å 'falle' ut av historien. Men det er mulig jeg tar feil. Kanskje noen av dere har noen erfaringer på dette?

Jeg vil altså oppfordre alle til å gå på biblioteket og låne seg lydbøker for sommeren. Som man kan høre på når man gjør kjedelig, men nødvendig husvask, sette på i bilen på lange bilturer i ferien, hvis man skal male huset eller har noen andre prosjekter. Eller kanskje hele familien kan sette seg til rette i sofaen en regntung sommerdag og kose seg med en fin lydbok.

Den siste jeg hørte på var «Vi på Saltkråkan» av Astrid Lindgren – en nødvendighet å få med seg på sommeren. Denne gang som lyd på øret – men det kan nok hende jeg må lese den også... :)


Elisabeth

søndag 17. juni 2012

Kristopher Schau: På vegne av venner (2009)

Kristopher Schau bestemmer seg for å gå i begravelser! Og ikke fordi noen han kjenner er død.  Et forholdsvis sært reportasjeprosjekt, som blir til ei lita forunderlig bok om å gå i begravelser og bisettelser betalt av det offentlige, fordi den døde ikke har familie eller venner som kan besørge dette. Begravelser med tomme benker. 
Begravelser handler mer om livet enn døden, skjønt det er vel sider av samme sak. Og gjennom noen detaljerte skildringer av seremonier med prest og begravelsesbyrå i Østre og Vestre krematorium i Oslo, får vi fragmenter og gjetninger, små historier, livshistorier fra Norge i dag.  Dette er samtidshistorie!  Og tekstene vi kjenner fra begravelsesritualet stiger fram på en ny måte under lesning.  Og Schau er på parti med den avdøde, han gledes når presten skaper verdighet og skammer seg når det blir slapp rutine og hastverk.  Schau betrakter ritualene med åpenhet og et skjevt blikk, og betrakter samtidig seg selv i dem.  Og han er ingen kikker.
Kristopher Schau er i evig dialog med Kristopher Schau og omgivelsene. Kan ikke forklare, men dette er ei lita bok jeg hadde stor glede av å lese, er bok som berører meg, får meg til å reflektere og å smile.   På vegne av venner.

Astrid

fredag 8. juni 2012

Sjón: Dine øyne så meg (2001)

I den lille byen Kükenstadt i Nord-Tyskland, der en skulptur av en hanekylling og en altertavle på størrelse med en manns håndflate er de største attraksjonene, bor Marie-Sophie. Hun jobber som tjenestejente på Vrieslander, et gjestgiveri som med sitt indre liv og fargerike beboere utgjør et eget lite samfunn i byen. Utenfor raser andre verdenskrig, og en dag blir en utmagret og taus flyktning brakt til vertshuset. Marie-Sophie blir satt til å overvåke ham på et hemmelig rom, der hun stadig omarrangerer bagasjen hans, som består av en koffert og en underlig hatteeske. Samtidig undres hun over hvem mannen egentlig er, hvorfor er han så viktig, og stemmer ryktene om at han kan forandre verdenshistoriens gang? Hun filosoferer og tenker høyt, forteller små historier like mye til seg selv som til flyktningen, for som hun sier, ”Det er da enda bra at noen fikser litt på verden, så begredelig som den ser ut i dag, overskyet og i ferd med å briste ut i gråt”. Flere fortellinger flettes i hverandre underveis, og vi hopper fram og tilbake mellom hendelsene på vertshuset og fortellinger om mirakler og myter. Vi får blant annet høre om kampen mellom djevelen og den forfengelige erkeengelen Gabriel, og om engelen Freude som samler menneskenes drømmer i ei bok.

Islendingen Sjón er multikunstner; han har gitt ut flere diktsamlinger og romaner, skrevet barnebøker, skuespill, tekster for artisten Björk og deltatt i ulike kunstprosjekter. Han kaller selv ”Dine øyne så meg” for en sentimental kjærlighetsroman. Han tar oss med inn i opplevelsen to mennesker har av hverandre og av verden rundt, og hvordan tilsynelatende små og ubetydelige hendelser kan berøre oss dypt.  Boka er alvorlig og trist, men også fylt med små, rare innfall ("lesing er jo en slags drømmesøvn", står det et sted i boka) og mye humor. Etter min mening en veldig god leseopplevelse.

Sissel

fredag 1. juni 2012

Vanessa Diffenbaugh : Blomstenes hemmelige språk (2012)

Å lese en bok som gjør at du glemmer tid og sted er en fin opplevelse. Blomstenes hemmelige språk er en slik bok for meg. Alle tanker, ytre lyder og minutter blir borte, og alt jeg konsentrerer meg om er ordene på sidene og det de gir meg. Jeg blir fanget i historien.

Blomstenes hemmelige bok handler om Victoria som ble levert til et barnehjem når hun var omtrent 2 uker gammel. Gjennom barndomsårene har hun sjonglert mellom barnehjem og ulike fosterhjem. Ingen forstår seg på Victoria og alle gir henne mer eller mindre opp. Like før hun fyller 10, den øvre aldersgrensen for å bli adoptert av en fosterfamilie, blir hun sendt til en dame som heter Elizabeth. Hos henne lærer hun seg blomsterspråket, som ble brukt mye under Victoriatiden da folk kommuniserte ved hjelp av blomster. Etter dette begynner Victoria å uttrykke seg gjennom blomstene og deres betydning. Victoria faller til slutt til ro hos Elizabeth. Etter ett års tid får Elizabeth muligheten til å adoptere Victoria, men like før det har gått ett år skjer noe tragisk og Victoria flytter.

Når hun blir 18 år er hun ute av barnevernssystemet og får muligheten til å flytte inn på et hjem med jenter i samme situasjon som seg selv. Victoria finner seg ikke til rette der og rømmer. Hun bosetter seg i en park der hun lager sin egen blomstersamling. Victoria imponerer en dame som eier en blomsterbutikk med sin kunnskap om blomster og evnen til å sette sammen fine buketter og blir ansatt hos henne. På en tur til det lokale blomstermarkedet der de handler blomstene sine ser Victoria en gutt det er noe kjent med. Hvem er han og hva har han å gjøre i hennes i historie...?!

Blomstenes hemmelige språk er en fin og varm bok. Det er vanskelig å la være å bli engasjert i Victorias historie og hennes videre utvikling. Det er en lett bok å lese, med korte kapitler for de som liker det.

Jeg vil at min blomsterbukett skal fylles med;
Kamille, misteltein, kosmos, irlandsklokke, oliven, salvie, rød og gul solhatt, eiketrepelargonium, hagtorn, appelsin, gerbera og brudestjerne.

Hva vil du ha i din?


Elisabeth

fredag 25. mai 2012

Per Olov Enquist: Magnetisørens femte vinter, 2011 (Utgitt på svensk 1964, første norske utgave i fjor)

Fortell aldri en løgn, men si heller aldri sannheten om det ikke er nødvendig (Sigrid Undset som siterer en døl jeg nå ikke husker navnet på). Dette utsagnet er ment som et godt råd, men rommer også erfaringen om hvor smertefull sannheten kan være.   I romanen Magnetisørens femte vinter av Per Olov Enquist handler det om hvor forførende og god løgnen kan være, men alltid problematisk, og det ender sjelden godt!  Som hovedpersonen Friedrich Meisner uttrykker det: ”tilliten til meg har iblant vært alt for stor.  Det er en tung byrde å bære.”  Kanskje å snu det på hodet, ansvaret plasseres hos den som lar seg forføre, det er hos denne, muligheten for løgnen ligger.  – Så umiskjennelig ”enquistsk”, å utfordre det vante og belyse det mellommenneskelige slik.  
Per Olov Enquist iscenesetter sine historier, når teppet går opp er vi i Tyskland i 1790-årene og møter Friedrich Meisner som forfølges av en rasende folkemasse som anklager ham for voldtekt og svindel.  Meisner er en helbreder, en mirakeldoktor, som benytter magnetisme i sin helbredergjerning.  Han balanserer hårfint mellom suksess og fiasko, beveger folket til beundring og så skepsis og det ender med fordømmelse og forfølgelse. Pendelen som svinger, tyngden som alltid overvinner lettheten.  Gang på gang. 
Vi følger Meisner, hans historie utfordres og utfylles gjennom legen Claus Selingers dagboknotater.  Selinger er lege, og hans datter Maria er blitt blind, og når Meisner kommer til byen der Selinger bor og tilbyr seg å helbrede datteren til Selinger, greier ikke faren å motstå ønsket om at hun skal kunne bli seende igjen.  Et under skjer og Meisner helbreder Maria!  Eller? Og, hva ligger i mørke, hva var det som hendte i fortiden, hva var det Maria ikke orket se og som førte til at hun ble blind fra først av?  Om kjærlighet. Kan magnetisme være en metafor for noe i kjærlighetens vesen?  Magnetisme,  et materiale som utøver tiltrekkende eller frastøtende kraft på andre materialer…
Romanskikkelsen Friedrich Meisner bygger på den historiske Friedrich Anton Mesmer (1734-1815), og illuderer å være dokumentarisk, og det er lett å la seg forføre. Selv kjenner jeg behovet for å vite hvor skille mellom historiske fakta, og fiksjon går, nysgjerrigheten min vekkes, men også refleksjonen.  Og, når jeg har lest boka er jeg heller ikke sikker på hvem Friedrich Meisner er i boka, eller Friedrich Anton Mesmer var i virkeligheten, jeg må søke djupere i meg selv for å reflektere over sannhet og løgn - flere fakta kan kaste kaste lys over sannheten, men vil aldri gi et endelig svar. Og det er ikke så farlig! Jeg vil la meg forføre av Enquist!
Fra Claus Selingers dagbok, s.263: ”Jeg så en del av innsjøen, og jeg synes jeg kunne se alt. Vannet, mørkt som vårvann alltid har vært, og fullt av vinterens slagg, solen som glitret i vannet og latteren som spratt lik små baller over vannspeilet…  og så røyken fra grytene som steg og løftet seg over byen og over våre vakre hus og våre  sølete gater og vakre torg og nybygde kirker, inn i våre tilgjorte og håpløse og uløselige problemer, opp mot solen, inn over plassen og rådhuset der jeg sto, høyere og høyere, stadig mer uttynnet, jeg så den nesten ikke, solen røyken og luften…”.

Bodensjøen, 25. mai 2012
Astrid

fredag 18. mai 2012

Jennifer Egan: A Visit From The Goon Squad (2010)

Nylig kom Jennifer Egans femte roman ut i Norge, den eneste oversatt til norsk så langt; Bølle på døra. Originaltittelen, A Visit From The Goon Squad, appellerte umiddelbart til meg da jeg for noen måneder siden snappa opp et par begeistrede linjer skrevet om den, og tenkte at den tittelen må jeg huske; den vil jeg finne ut mer om. Så ble den glemt, til navnet på den New York-baserte forfatteren dukka opp igjen i et rolig morgenøyeblikk bak skranken. Boka hadde vi inne, og den ble med på toget til Oslo samme dag. Jeg begynte og lese, og ble fort fanga i første kapittels beretning om Sasha, ei ung kvinne som jobber som assistent for musikkprodusenten Bennie Salazar, og som har en hang til og ta med seg (eller stjele, som terapeuten hennes minner henne på at det jo egentlig er) ting, objekter, hun fascineres av, til en stadig voksende samling i leiligheten på Lower East Side.

På toget ser jeg at Litteraturhuset skriver på sin facebookside: Jennifer Egan i samtale med Linn Ullmann i kveld! Jeg tenker at det hadde vært veldig gøy og få med seg, men vil jeg rekke det? – og det er sikkert utsolgt. Jeg prøver likevel, og etter en heseblesende ferd gjennom Oslos gater dumper jeg ned på et ledig sete fem minutter før Linn er i gang - hun spør og spør, og Jennifer Egan forteller, på sin lyse, morsomme, avvæpnende måte. Det må jo være selvopplevd, spør Linn, i alle fall noe av det, hvordan kan du ellers beskrive disse karakterenes følelsesliv, fargene de ser sin omverden gjennom, deres innerste tanker på en så god måte? Jeg har aldri kunnet bruke meg selv i romanene eller artiklene mine, svarer Jennifer, jeg skulle ønske jeg greide det, men det ender alltid opp med å bli kjedelig, derfor – ”I’ve invented it all”. Og for en fantasi hun har! Vi følger en ny person i hver av romanens tretten kapitler, perspektivet og fortellerstemmen endres i takt; den tilpasses hovedkarakterens uttrykk og væremåte. Handlingen hopper i tid og sted, fra nåtidens New York, til 1970-tallets punkmiljø i San Fransisco, via Afrika, Napoli og tilbake. Likevel flyter det – alle karakterene i boka er forbundet med en eller flere av de andre på ulikt vis, og utgangspunktet er tidligere nevnte Bennies vennegjeng som starter et punkband på 70-tallet. Vi blir kjent med personene i en sekvens av hans eller hennes liv, og får levende innblikk i den tilhørende samtidas tone og atmosfære. Noens drømmer går i oppfyllelse, andres håp knuses, og det meste ender opp annerledes enn det Bennie og de andre så for seg. Egan skriver lekende, lett og ofte morsomt, samtidig rikt og med en musikalitet, hvert kapittel føles nesten som sin egen musikksjanger eller varianter av en. Så er hun også inspirert av alt fra tv-serien Sopranos til Marcel Prousts ti-bindsroman På sporet av den tapte tid, og hun forteller at hun for første gang hørte på musikk i skriveprosessen, for å finne fram til riktig stemning i hvert kapittel. Det viser seg at inspirasjonen også går begge veier, kanalen HBO som blant annet har skapt Six Feet Under, The Wire og Sopranos planlegger en tv-serie basert på romanen.

På vei ut får jeg signert boka, får fortalt henne hvor inspirerende jeg synes det var, og etterpå ser jeg at hun har lagt til i sin hilsen «.. with thanks for listening, and in praise of librarians!!». Jeg gleder meg til og lese mer av Jennifer Egan.


Sissel

fredag 11. mai 2012

Sigrid Undset: Jenny (1911) –” jeg ville ikke at jeg ikke skulde ha drømt den drøm”

Jeg har akkurat sett Riksteaterets oppsetning av Leo Tolstojs Anna Karenina og det slår meg at det er et slektskap mellom Jenny og Anna, jeg får lyst til å ta fram igjen Jenny etter møtet med Anna Karenina.  I sluttmonologen i stykket sier Anna:  Hvorfor ikke slukke lyset når det ikke lenger er noe å se på, når det er så motbydelig å se på alt dette?  Både Jenny og Anna møter lidenskapen og det blir skjebnesvangre, dødelige møter for dem begge.  Her er det de store pasjonene, «Aufforderung zum Tanz», som i Edvard Munchs maleri Livsdansen (1899-1900), drøm, lidenskap og sorg.  Sørgelig.  Stygt og vakkert!
I begynnelsen av romanen Jenny møter vi den unge kunstneren Jenny Winge  i Roma, fri og selvstendig, midt i flokken av venner, på vei ut i livet og med enorme forventninger. Hun drømmer om den store kjærligheten, den som skal komme som et uvær, som en besettelse.  Og så møter hun kjærligheten og drømmen havarer i møte med virkeligheten.  Det blir noe annet.
Tenker på Sigrid Undset som fikk stipend etter debutromanen Fru Marta Oulie, og som etter 10 år som kontordame og hjemmeboende hos mor til da, endelig får muligheten til å reise til Roma i 1909-1910.  Endelig er hun i sine drømmers by Roma og der møter hun sin store kjærlighet, maleren Anders Castus Svarstad.  Han er mye eldre enn henne, er gift og har 3 barn og hun utfordrer konvensjonene da hun velger å leve ut sin kjærlighet og innlede et forhold til Svarstad.  Hun må være lykkelig forelsket når hun skriver Jenny og utforskende kjærlighetens irrganger til dens ytterste mørke konsekvens.
Denne bloggen er oppkalt etter Mathea Baadstø som er Sigrid Undsets fadder når Undset konverterer i 1924.  Mathea Baadstø kom fra Tretten i Gudbrandsdalen, dro til Christiania og så til New York i 1905, for så å vende tilbake til Tretten i Gudbrandsdalen hvor hun lever resten av sitt liv som fotograf og bibliotekar.  Vi kjenner ikke lidenskapen eller mangel på lidenskap mellom linjene i hennes liv, men jeg tenker meg at hun har hatt drømmer og at det blir noe annet.  Som det gjør for Undset.  Og for meg og deg. 
Ak drømmen, drømmen -. Ingen kvinde har født det barn hun drømte om da hun gik svanger. – Ingen kunstner har skapt det verk han saa for sig i undfangelsens stund. Og vi lever sommer efter sommer, men ingen er den vi længtet mot da vi bøiet os og plukket de vaate blomster under vaarens stormbyger. (Jenny, mot slutten s.318)
Ja, det blir noe annet. Men det er da en rikdom vi har i bøkenes verden, i Edvard Munch og Riksteateret - selv om det blir noe annet!
La meg så, helt til slutt og som en kuriositet, sitere et av de første diktene Sigrid Undset skreiv 12 år gammel til en venninnes poesialbum (sitert i Liv Bliksrud: Natur og normer, 1995):
Lar man deg sidde, Martha min
lad mig se, du ikke griner,
alle druer kan ei blive vin,
vi maa ogsaa ha rosiner.
Dermed kommer du ei inød,
den ting er helt naturlig
thi se: en rosin er altid sød
men vin er pokker lit syrlig.


Astrid