Richard Brautigan: «Å føre krig mot den gjengse maratonprosa»

Noen ganger treffer ting en rett i sjela. Ikke ofte, derfor setter en sånn pris på det når det skjer. For meg treffer det først rett i magen, som en spent, kilende, nesten litt nervøs følelse, så stiger det opp og ut i armene, og så begynner jeg å tenke. Det som er magien, det fine, det rare eller vare, setter avtrykk i tankene og finner seg et rom.

Å finne Richard Brautigan var sånn for meg. Jeg leste først Hawklineuhyret, en liten, rar og morsom bok med undertittelen En gammelromantisk herregårdsroman i Western-miljø, deretter datteren Ianthe Brautigans bok om faren: You Can't Catch Death. Brautigan er kjent som den siste beatpoeten. Han ble født i 1935, vokste opp i Washington og Oregon og flytta til San Fransisco på midten av 1950-tallet. Han ga ut flere diktsamlinger og en roman før gjennombruddet kom i 1967 med Trout Fishing In America. Med den ble han regnet som motkulturens fremste forfatter og oppnådde internasjonal anerkjennelse. Brautigan er derimot lite omtalt i de litterære kretser, og er ikke tatt opp i kanon, men flere av bøkene hans solgte godt (Ørretfiske i Amerika i over tre millioner eksemplarer), bøkene hans er oversatt til tjue språk, og han er blitt et internettfenomen; det vrimler av fansider om hans liv og forfatterskap. Utover 70-tallet dabbet interessen for ham av og han fikk ikke lenger bare gode kritikker for tekstene sine. Etter hvert fikk han store økonomiske problemer og slet med alkoholisme, depresjoner og angst. Han ble funnet i huset sitt i Bolina i California i 1984 etter å ha tatt sitt eget liv. Han hadde da gitt ut 11 prosabøker og 9 diktsamlinger, fire av romanene er oversatt til norsk.

Å føre krig mot den gjengse maratonprosa er den stilige tittelen på diktsamlinga som kom i 2004, valgt ut og gjendikta til norsk av Jan Erik Vold. Brautigan skriver korte, fyndige dikt, fulle av hverdag, kjærlighet, oppbrudd og så forelskelse igjen, de handler om fisking, drømmer og vanviddet i politikken. Han var inspirert av Hemingway, gresk litteratur og japanske haikudikt. Han skrev lakonisk, med originale metaforer, klart og nesten alltid knapt – noe han senere ble kritisert for – og har en veldig tydelig stil. Brautigansetningene er lette å kjenne igjen. Han skriver:

«O liv! / O skjønnhet! / O hvilket skimmer som over alle ting hviler! - (For helvete, mann, / ta deg / en globoid / før / du tørner.)» Men også: «[…] Fuglene gjør musikk / slik klokkene tikker himler / i et land / der ungene elsker edderkopper / og lar dem få sove / i håret deres. […]». Han kommenterer, vakkert og vondt: «Du har fått / stjernebannerspiker / i kista / di, gutt. / Det er hva / de syntes du var verdt, / sønn.»

En kritiker sa om Richard Brautigans liv, tekster og egenart, fritt oversatt til norsk: Kjærlighet, død og skjønnhet var hans tema – og fortvilelsen over å miste dem.   

Sissel

Mary Norton : Lånerne

Jeg liker å gå rundt i biblioteket og kikke på bøker. Jeg finner altfor ofte mange jeg har lyst til å lese, noe som resulterer i ganske så store bunker på nattbordet mitt J
Fredag for et par uker siden ryddet jeg i barneavdelinga på Øyer folkebibliotek og fant flere bøker jeg kunne tenke meg å lese. Noen av dem var en serie med bøker om Lånerne av Mary Norton. Den første boka hadde ikke biblioteket, men jeg fikk lånt den inn fra et annet bibliotek.
Lånerne er en barnebok, som passer for barn fra 8 år og oppover – den har en del skrift. Den kan også brukes til høytlesing og da passer den for enda yngre barn åJ Boka har mange fine tegninger om hvordan det ser ut i huset og hvordan Lånerne bor. Jeg synes at Lånerne passer for folk i alle aldreJ

Synes du det er rart at du sjelden finner igjen sikkerhetsnåler, trådsneller, binderser? At små ting plutselig blir borte og du ikke kan finne dem igjen? Det er fordi det har vært en Låner og lånt dem, og det er disse små folkene denne serien handler om.
Det begynner med at Kate besøker fru May som bor på et rom i huset deres. De sitter med håndarbeid, men Kate er lei seg for hun har mista heklenåla si. Hun har leita overalt etter den, men finner den ikke igjen. Og det er da fru May begynner på fortellingen om Lånerne. Hun har ikke sett dem selv, men broren hennes så dem en gang han måtte være hos grandtanta si når han var syk.
Familien Klokke er en av de siste Låner-familiene som er igjen. Lånerne er bittesmå folk som lever i husene til vanlige mennesker. De lever av å låne ting de trenger av mennesker. Mat, stoffer til klær, bokser til senger osv. Menneskene får ikke tingene tilbake, men Lånerne stjeler ikke – de låner, derav navnet lånerne.
Familien Klokke bor under gulvet i huset til grandtanta til fru May, og består av pappa Pod, mamma Hjemmily og datteren Arietta. Før var det mange forskjellige familier som bodde i det huset, men nå er det bare dem igjen. Det er bare pappa Pod som er ute og låner. Det er vanskelig og litt skummelt, for det er viktig og ikke bli sett av menneskene.
Arietta får etter hvert lov til å være med pappa Pod å låne. Arietta syns det er kjempespennende. Mens Pod låner får Arietta lov til å gå en tur ut i hagen. Hun løper hit og dit, og lister seg fram i det høye gresset, men plutselig ser hun opp i et stort øye! Og hun har klart det som hun måtte passe seg for, hun har blitt sett av et menneske. Men dette mennesket er ikke farlig, dette er den lille gutten som må være hos grandtanta si fordi han er syk, og han vil ikke Lånerne vondt.
Gutten synes Lånerne er et spennende folk og begynner å samle ting til dem som de kan ha i det lille huset sitt under gulvet, og de blir riktig så velstående. Gutten fjerner en planke i spiskammerset og leverer tingene han får tak i der. Dette gjør han på natta så ikke han skal bli sett. Det er viktig å ikke låne for mye av gangen av menneskene så de merker at ting blir borte, men det tenker ikke gutten på.  Etter hvert begynner kokka til grandtanta å lure. Hun synes stadig vekk at ting forsvinner. Hun blir mistenksom og en kveld bestemmer hun seg for å ligge våken og høre etter om hun hører noe mistenkelig. Hun hører det knirke i trappa og lister seg ned og tar gutten på fersken når han har hodet nedi huset til familien Klokke. Hun blir vettskremt av de små folkene, hyler og skriker. Gutten prøver å forklare at de ikke er farlige, men kokka vil ikke ha slike parasitter i huset sitt og neste morgen skal hun få tak i en rottefanger for å få dem vekk.
Familien Klokke får panikk og gutten blir stengt inne på rommet sitt så han ikke kan hjelpe dem.
Klarer kokka å røyke ut en av de siste Låner-familien, eller klarer gutten å redde dem? Dette er den første boka i en serie på 3 bøker. Vi har noen av dem på biblioteket, men det er ikke noe problem å låne inn de vi ikke har fra andre bibliotek.

Lånerne er ei morsom og spennende bok. Og det er herlig å leve seg inn i en verden som ikke har så mye fælt i seg som vi ellers hører om i hverdagen.

Elisabeth