fredag 28. juni 2013

Lucinda Riley : Lavendelhagen (2013)

Lavendelhagen åpner med at Emilie De la Martinières sitter på dødsleiet til sin mor. Selvfølgelig er hun lei seg for å miste moren, men hun har aldri hatt noe særlig god kontakt med henne. Det var annerledes med faren, Edourd, og hun minnes de gode somrene de tilbrakte ved sommerhuset i Gassin. Faren er også død.
Emilie kommer fra en rik familie med lange tradisjoner. Hun har selv tatt avstand fra det glamorøse livet moren levde, og levd kunstnerlivet i Paris. Men nå som hun blitt den siste i De la Martinièresfamilien og arvet en del penger, moren leilighet i Paris og sommerhuset med en tilhørende vingård i Gassin, er det en del spørsmål hun må ta stilling til.
Sommerhuset har vært i slekten i alle år, og hun vegrer seg for å selge det. Emilie reiser til Gassin for å se over sommerhuset for å finne ut hva hun skal gjøre med det. Hun klarer ikke å selge huset når hun først kommer dit, og bestemmer seg for å pusse det opp ved hjelp av midlene hun får når hun selger morens leilighet. Men det er mye å sette seg inn i, mange verdier som skal undersøkes og eventuelt selges. Dette er ting hun ikke har noe peiling på. En kveld tar hun turen inn til landsbyen, og på en restaurant møter hun engelske Sebastian. Han tar kontakt med henne fordi bestemoren hans kjente faren hennes, og bodde hos han under 2.verdenskrig i Frankrike. Han er veldig interessert i å se på huset hennes og finne ut mer om det. Han tilbyr henne sin hjelp med å ordne opp i boet etter foreldrene, og finne ut om det er noe av verdi der. Sebastian er nemlig kunstselger i England og har en del peiling på slike ting. Emilie tar gladelig i mot hans hjelp. De tilbringer mye tid sammen og Emilie utvikler følelser for Sebastian – noe han også gjør for henne. De blir fort et par og like etterpå gifter de seg. Emilie flytter sammen med Sebastian tilbake til England og styrer oppussingen av sommerhuset fra der.

På en tur ned til Gassin for å sjekke oppussingsarbeidet besøker Emilie vingården som hører til sommerhuset. Der bor Jean sammen med faren Jacques. Jacques og Edourd var gode venner. Når Emilie forteller om Sebastian og hans bestemor, Constance, kommer det fram at Constance også bodde en tid hos Jacques under krigen. Og der begynner historien om Constance og hvorfor hun kom til Frankrike under 2.verdenskrig.

Emilie finner fort ut at livet med Sebastian ikke er så rosenrødt som hun trodde. Han er ofte borte i London på jobbreiser og hun får av en eller annen grunn ikke være med. Så Emilie tilbringer mye tid i huset til Sebastian som han deler med broren Alex. Han er lam og har sin egen leilighet i huset. Sebastian og Alex er ikke gode venner, og Emilie får etter hvert vite hvorfor. En helg reiser Emilie til London for å oppklare noe hun har funnet ut med Sebastian og finner ut at han bor der sammen med sin elskerinne. Etter dette får hun vite flere fæle hemmeligheter om Sebastian. Han var ikke den hun trodde han var, og ble hun bare brukt for å skaffe noe han var interessert i?



Vi følger Emilies liv i nåtiden, og får, gjennom Jacques, høre historier om Constance og hva hun opplevde under 2. verdenskrig. Det er en veldig spennende bok, det er fort gjort å leve seg inn i historien – og plutselig har man sittet og lest i en laaaang stund J Underveis fikk jeg noen fornemmelser om hva som kunne være løsningen, og om hva som egentlig hadde skjedd – men jeg ble alltid lurt. Det hele ble ikke oppklart før helt på slutten.
Denne boka anbefales på det sterkeste. En veldig god historie, med både spenning og kjærlighet.
Lucinda Riley har også skrevet Orkideenes hemmelighet og Jenta på klippen. To andre gode bøker som også anbefales, bygd opp på samme måten J



Elisabeth

mandag 17. juni 2013

"Syngja" av Lars Amund Vaage

Romanen Syngja bygger på Lars Amund Vaages egen historie, og forteller om hans datter, i boka kalt G, som får diagnosen autist.  En av de beste bøkene jeg har lest på lenge, ei bok med så mange kvaliteter.  Jeg berøres, ironien morer meg til tider, språket er usedvanlig vakkert og alt er fortalt med ydmykhet og respekt:  "Det fins eit framandt land der slike som G bur. Det landet er midt inne i landet vårt, eit usynleg land i landet, eit skal inne i skalet, eit reservat som berre få kjenner. Eg gjekk med henne til det landet. Det blei berre slik. Ho kom til meg, og så gjekk eg med henne. Eg tenkte ikkje over det. Eg visste ikkje kva eg gjorde. Eg skjøna ikkje kva som hende, men det var ho som tok meg i handa og ikkje omvendt…" (s.6)

Hver bokstav er levd liv, poetisk og musikalsk. Full av refleksjoner om språk og mening, G er språkløs og det har tatt Vaage 30 år og finne ordene i denne historia. Historia fortelles retrospektivt, ei reise tilbake til G som i bokas nåtid bor på institusjon. "Det er ikkje så lenge sidan. Likevel kan eg ikkje hugsa det. Eg kan hugsa det, men eg vil ikkje. Eg treng ikkje hugsa det. Men eg treng hugsa det. Det er det eg treng." (s. 32). 

Boka forteller om en ung mann som kjører buss og drømmer om å bli forfatter, så møter han T, et kjærlighetsmøte som resulterer i graviditet og en liten familie, om hvordan den unge mannen blir født som far, far til et vidunderlig og vakkert barn! Barnet vokser, men det gjør også tvilen og bekymringen, G utvikler seg ulikt andre barn. Kan det være noe galt? - Om å kjempe med seg selv og om å greie å akseptere. Om møtet med fagfolka, hjelpeapparatet, ansvarsgruppene og ekspertene, og om kjærligheten som forvitrer under trykket av sorgen og alle påkjenningene. Om å være totalt utmatta, men allikevel stå oppreist og mobilisere omsorg fordi det ikke finnes noe annet alternativ. "Det er så mykje me kan gjera for henne. Bortsett frå at me ikkje veit kva me skal gjera. T og eg ler. Me veit ikkje kva me kan gjera for henne, men det er i alle fall mykje. Me når aldri heilt over til henne. Me når aldri fram til det punktet der det er nok. Slik kan me ikkje ha det, seier eg. Det veit eg at du veit som er psykolog, seier eg, men det er noko anna når det gjeld oss og G, Då gjeld ikkje psykologien. Då gjeld berre kjærleiken. Den og samvitet. Samvitet jagar oss som ein svolten ulv (s. 130).

Astrid