Snart tre år etter tragedien som fant sted den 22. juli, er det påfallende (og overraskende) få skjønnlitterære bøker og forfattere som har behandlet hendelsen. Det er kanskje ikke så rart. Ikke lenge etter blodbadet, dannet det seg en slags konsensus om at det ville være respektløst å gå løs på det som skjedde med fiksjonens penn. I hvert fall her i Norge. En måtte vente til vi fikk litt avstand til denne svarte dagen.
Midt i denne venteperioden ble det kjent at en dansk teatergruppe ikke bare hadde tenkt å sette opp et stykke omkring hendelsen, men at de ville basere stykket på manifestet til ABB. Ramaskriket som fulgte stoppet ikke stykket « Manifest 2083» fra å bli produsert, ei heller at det ble sendt på dansk TV. Men jeg tror at var med på å åpne døra på gløtt for norske forfattere.
Siden den gang har noen veldig få forfattere våget seg ut i dette minefeltet. Ikke direkte. Og ikke på en dyptloddende måte, men her og der har noen forfattere pirket rundt hendelsen. Anne Holts «Skyggedød» er et eksempel, enda hendelsene i boka stopper før tragedien inntreffer. Jørgen Jægers «Ridderkorset» er en annen bok, selv om den heller ikke direkte handler om den dagen, men tar for seg høyreekstremismen og hatskulturen som ga grobunn for ABB.
De ti novellene i Ola Jostein Jørgensens andre bok «Ingen drømmer om Oslo» handler prisverdig nok om Osloboere (mange innflyttere) som bor, jobber, spaserer rundt og forelsker seg i hovedstaden i dagene før, under og etter 22. juli. De fleste av dem er unge mennesker i tjue og trettiårene. Det er mennesker som har rømt til hovedstaden fra mindre steder rundt omkring i landet (som det aldri konkret nevnes) for å studere og leve utenfor småbyens og foreldrenes sosiale kontroll. De er velutdannede og i etableringsfasen. De har gode jobber, røyker hasj uten å gjøre et stort nummer av det, og har et kynisk syn på byen.
Ugjerningene til ABB står ikke i fokus. Men de er der hele tiden og summer i bakgrunnen mens karakterene lever sine liv. ABB nevnes ikke én gang, men han er der. I skyggene. Som en busemann som får ironigenerasjonen i byen til å plutselig bli grepet av et oppriktig behov om å vise verden hvor glad de er i byen «sin». De går i t-skjorter med «I heart Oslo» påskrevet. På sosiale medier bruker de kommunevåpenet som statusbilde/avatar. De kjøper germini når røde roser ikke er å oppdrive, slik at de kan være med på å vise at hatet ikke har beseiret byen.
Novellesamlingen virker å være inspirert av multiplotfilmer. Spesielt multiplotfilmen New York, I Love You (som var oppfølgeren til den mer kritikerroste Paris, je t’aime fra 2006). Forfatteren går til og med så langt at han henter en skuespiller fra NYILY til Oslo. Men en nærmere og mer hjemlig sammenlikning er Erik Poppes film fra 2004, Hawaii Oslo.
I likhet med Poppe, viser forfatteren en gruppe karakterer som forenes av en tragedie. I Poppes film var det en bilulykke som brakte karakterene sammen. Her er tragedien større, men merkelig nok føles tragedien lettere. Og det er der problemet med denne novellesamlingen ligger.
Karakterene opplever tragedien, men det er sjeldent at de reflekterer over det. Her er det ingen som krangler eller spekulerer om hvem som står bak terroren mens hendelsene utfolder seg på skjermen. Ingen som snakker om politikk. Ingen som spør hvordan det kunne skje. Det er trygt. Karakterene er trygge.
En kan argumentere at det er begrenset hvor mye refleksjon så mange karakterer kan tillate seg å gjøre på 160 sider. Kanskje har ikke det vært fokuset for forfatteren. Men jeg kan ikke la være med å bli kvitt følelsen om at det kunne vært så mye bedre.
Forfatteren har talent nok!
Dersom du har lyst til å lese en lettfordøyelig bok som dypper tåa i hendelsene rundt 22. juli, så anbefales denne. De tre novellene under er mine favoritter. To av dem berører nesten ikke 22. juli, mens den tredje er mer reflekterende enn alle andre novellene til sammen.
Favorittnoveller fra samlingen:
Hunden
Hensikten med hagefesten
En kjærlighetshistorie.
29.mai
Mohamed Yusuf
