Richard Brautigan: «Å føre krig mot den gjengse maratonprosa»

Noen ganger treffer ting en rett i sjela. Ikke ofte, derfor setter en sånn pris på det når det skjer. For meg treffer det først rett i magen, som en spent, kilende, nesten litt nervøs følelse, så stiger det opp og ut i armene, og så begynner jeg å tenke. Det som er magien, det fine, det rare eller vare, setter avtrykk i tankene og finner seg et rom.

Å finne Richard Brautigan var sånn for meg. Jeg leste først Hawklineuhyret, en liten, rar og morsom bok med undertittelen En gammelromantisk herregårdsroman i Western-miljø, deretter datteren Ianthe Brautigans bok om faren: You Can't Catch Death. Brautigan er kjent som den siste beatpoeten. Han ble født i 1935, vokste opp i Washington og Oregon og flytta til San Fransisco på midten av 1950-tallet. Han ga ut flere diktsamlinger og en roman før gjennombruddet kom i 1967 med Trout Fishing In America. Med den ble han regnet som motkulturens fremste forfatter og oppnådde internasjonal anerkjennelse. Brautigan er derimot lite omtalt i de litterære kretser, og er ikke tatt opp i kanon, men flere av bøkene hans solgte godt (Ørretfiske i Amerika i over tre millioner eksemplarer), bøkene hans er oversatt til tjue språk, og han er blitt et internettfenomen; det vrimler av fansider om hans liv og forfatterskap. Utover 70-tallet dabbet interessen for ham av og han fikk ikke lenger bare gode kritikker for tekstene sine. Etter hvert fikk han store økonomiske problemer og slet med alkoholisme, depresjoner og angst. Han ble funnet i huset sitt i Bolina i California i 1984 etter å ha tatt sitt eget liv. Han hadde da gitt ut 11 prosabøker og 9 diktsamlinger, fire av romanene er oversatt til norsk.

Å føre krig mot den gjengse maratonprosa er den stilige tittelen på diktsamlinga som kom i 2004, valgt ut og gjendikta til norsk av Jan Erik Vold. Brautigan skriver korte, fyndige dikt, fulle av hverdag, kjærlighet, oppbrudd og så forelskelse igjen, de handler om fisking, drømmer og vanviddet i politikken. Han var inspirert av Hemingway, gresk litteratur og japanske haikudikt. Han skrev lakonisk, med originale metaforer, klart og nesten alltid knapt – noe han senere ble kritisert for – og har en veldig tydelig stil. Brautigansetningene er lette å kjenne igjen. Han skriver:

«O liv! / O skjønnhet! / O hvilket skimmer som over alle ting hviler! - (For helvete, mann, / ta deg / en globoid / før / du tørner.)» Men også: «[…] Fuglene gjør musikk / slik klokkene tikker himler / i et land / der ungene elsker edderkopper / og lar dem få sove / i håret deres. […]». Han kommenterer, vakkert og vondt: «Du har fått / stjernebannerspiker / i kista / di, gutt. / Det er hva / de syntes du var verdt, / sønn.»

En kritiker sa om Richard Brautigans liv, tekster og egenart, fritt oversatt til norsk: Kjærlighet, død og skjønnhet var hans tema – og fortvilelsen over å miste dem.   

Sissel