Nylig kom Jennifer Egans femte roman ut i Norge, den eneste oversatt til norsk så langt; Bølle på døra. Originaltittelen, A Visit From The Goon Squad, appellerte umiddelbart til meg da jeg for noen måneder siden snappa opp et par begeistrede linjer skrevet om den, og tenkte at den tittelen må jeg huske; den vil jeg finne ut mer om. Så ble den glemt, til navnet på den New York-baserte forfatteren dukka opp igjen i et rolig morgenøyeblikk bak skranken. Boka hadde vi inne, og den ble med på toget til Oslo samme dag. Jeg begynte og lese, og ble fort fanga i første kapittels beretning om Sasha, ei ung kvinne som jobber som assistent for musikkprodusenten Bennie Salazar, og som har en hang til og ta med seg (eller stjele, som terapeuten hennes minner henne på at det jo egentlig er) ting, objekter, hun fascineres av, til en stadig voksende samling i leiligheten på Lower East Side.
På toget ser jeg at Litteraturhuset skriver på sin facebookside: Jennifer Egan i samtale med Linn Ullmann i kveld! Jeg tenker at det hadde vært veldig gøy og få med seg, men vil jeg rekke det? – og det er sikkert utsolgt. Jeg prøver likevel, og etter en heseblesende ferd gjennom Oslos gater dumper jeg ned på et ledig sete fem minutter før Linn er i gang - hun spør og spør, og Jennifer Egan forteller, på sin lyse, morsomme, avvæpnende måte. Det må jo være selvopplevd, spør Linn, i alle fall noe av det, hvordan kan du ellers beskrive disse karakterenes følelsesliv, fargene de ser sin omverden gjennom, deres innerste tanker på en så god måte? Jeg har aldri kunnet bruke meg selv i romanene eller artiklene mine, svarer Jennifer, jeg skulle ønske jeg greide det, men det ender alltid opp med å bli kjedelig, derfor – ”I’ve invented it all”. Og for en fantasi hun har! Vi følger en ny person i hver av romanens tretten kapitler, perspektivet og fortellerstemmen endres i takt; den tilpasses hovedkarakterens uttrykk og væremåte. Handlingen hopper i tid og sted, fra nåtidens New York, til 1970-tallets punkmiljø i San Fransisco, via Afrika, Napoli og tilbake. Likevel flyter det – alle karakterene i boka er forbundet med en eller flere av de andre på ulikt vis, og utgangspunktet er tidligere nevnte Bennies vennegjeng som starter et punkband på 70-tallet. Vi blir kjent med personene i en sekvens av hans eller hennes liv, og får levende innblikk i den tilhørende samtidas tone og atmosfære. Noens drømmer går i oppfyllelse, andres håp knuses, og det meste ender opp annerledes enn det Bennie og de andre så for seg. Egan skriver lekende, lett og ofte morsomt, samtidig rikt og med en musikalitet, hvert kapittel føles nesten som sin egen musikksjanger eller varianter av en. Så er hun også inspirert av alt fra tv-serien Sopranos til Marcel Prousts ti-bindsroman På sporet av den tapte tid, og hun forteller at hun for første gang hørte på musikk i skriveprosessen, for å finne fram til riktig stemning i hvert kapittel. Det viser seg at inspirasjonen også går begge veier, kanalen HBO som blant annet har skapt Six Feet Under, The Wire og Sopranos planlegger en tv-serie basert på romanen.
På vei ut får jeg signert boka, får fortalt henne hvor inspirerende jeg synes det var, og etterpå ser jeg at hun har lagt til i sin hilsen «.. with thanks for listening, and in praise of librarians!!». Jeg gleder meg til og lese mer av Jennifer Egan.
Sissel
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar