fredag 25. mai 2012

Per Olov Enquist: Magnetisørens femte vinter, 2011 (Utgitt på svensk 1964, første norske utgave i fjor)

Fortell aldri en løgn, men si heller aldri sannheten om det ikke er nødvendig (Sigrid Undset som siterer en døl jeg nå ikke husker navnet på). Dette utsagnet er ment som et godt råd, men rommer også erfaringen om hvor smertefull sannheten kan være.   I romanen Magnetisørens femte vinter av Per Olov Enquist handler det om hvor forførende og god løgnen kan være, men alltid problematisk, og det ender sjelden godt!  Som hovedpersonen Friedrich Meisner uttrykker det: ”tilliten til meg har iblant vært alt for stor.  Det er en tung byrde å bære.”  Kanskje å snu det på hodet, ansvaret plasseres hos den som lar seg forføre, det er hos denne, muligheten for løgnen ligger.  – Så umiskjennelig ”enquistsk”, å utfordre det vante og belyse det mellommenneskelige slik.  
Per Olov Enquist iscenesetter sine historier, når teppet går opp er vi i Tyskland i 1790-årene og møter Friedrich Meisner som forfølges av en rasende folkemasse som anklager ham for voldtekt og svindel.  Meisner er en helbreder, en mirakeldoktor, som benytter magnetisme i sin helbredergjerning.  Han balanserer hårfint mellom suksess og fiasko, beveger folket til beundring og så skepsis og det ender med fordømmelse og forfølgelse. Pendelen som svinger, tyngden som alltid overvinner lettheten.  Gang på gang. 
Vi følger Meisner, hans historie utfordres og utfylles gjennom legen Claus Selingers dagboknotater.  Selinger er lege, og hans datter Maria er blitt blind, og når Meisner kommer til byen der Selinger bor og tilbyr seg å helbrede datteren til Selinger, greier ikke faren å motstå ønsket om at hun skal kunne bli seende igjen.  Et under skjer og Meisner helbreder Maria!  Eller? Og, hva ligger i mørke, hva var det som hendte i fortiden, hva var det Maria ikke orket se og som førte til at hun ble blind fra først av?  Om kjærlighet. Kan magnetisme være en metafor for noe i kjærlighetens vesen?  Magnetisme,  et materiale som utøver tiltrekkende eller frastøtende kraft på andre materialer…
Romanskikkelsen Friedrich Meisner bygger på den historiske Friedrich Anton Mesmer (1734-1815), og illuderer å være dokumentarisk, og det er lett å la seg forføre. Selv kjenner jeg behovet for å vite hvor skille mellom historiske fakta, og fiksjon går, nysgjerrigheten min vekkes, men også refleksjonen.  Og, når jeg har lest boka er jeg heller ikke sikker på hvem Friedrich Meisner er i boka, eller Friedrich Anton Mesmer var i virkeligheten, jeg må søke djupere i meg selv for å reflektere over sannhet og løgn - flere fakta kan kaste kaste lys over sannheten, men vil aldri gi et endelig svar. Og det er ikke så farlig! Jeg vil la meg forføre av Enquist!
Fra Claus Selingers dagbok, s.263: ”Jeg så en del av innsjøen, og jeg synes jeg kunne se alt. Vannet, mørkt som vårvann alltid har vært, og fullt av vinterens slagg, solen som glitret i vannet og latteren som spratt lik små baller over vannspeilet…  og så røyken fra grytene som steg og løftet seg over byen og over våre vakre hus og våre  sølete gater og vakre torg og nybygde kirker, inn i våre tilgjorte og håpløse og uløselige problemer, opp mot solen, inn over plassen og rådhuset der jeg sto, høyere og høyere, stadig mer uttynnet, jeg så den nesten ikke, solen røyken og luften…”.

Bodensjøen, 25. mai 2012
Astrid

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar