INGEN DRØMMER OM OSLO - noveller av Ola Jostein Jørgensen

Snart tre år etter tragedien som fant sted den 22. juli, er det påfallende (og overraskende) få skjønnlitterære bøker og forfattere som har behandlet hendelsen. Det er kanskje ikke så rart. Ikke lenge etter blodbadet, dannet det seg en slags konsensus om at det ville være respektløst å gå løs på det som skjedde med fiksjonens penn. I hvert fall her i Norge. En måtte vente til vi fikk litt avstand til denne svarte dagen.

Midt i denne venteperioden ble det kjent at en dansk teatergruppe ikke bare hadde tenkt å sette opp et stykke omkring hendelsen, men at de ville basere stykket på manifestet til ABB. Ramaskriket som fulgte stoppet ikke stykket « Manifest 2083» fra å bli produsert, ei heller at det ble sendt på dansk TV. Men jeg tror at var med på å åpne døra på gløtt for norske forfattere.

Siden den gang har noen veldig få forfattere våget seg ut i dette minefeltet. Ikke direkte. Og ikke på en dyptloddende måte, men her og der har noen forfattere pirket rundt hendelsen. Anne Holts «Skyggedød» er et eksempel, enda hendelsene i boka stopper før tragedien inntreffer. Jørgen Jægers «Ridderkorset» er en annen bok, selv om den heller ikke direkte handler om den dagen, men tar for seg høyreekstremismen og hatskulturen som ga grobunn for ABB.

De ti novellene i Ola Jostein Jørgensens andre bok «Ingen drømmer om Oslo» handler prisverdig nok om Osloboere (mange innflyttere) som bor, jobber, spaserer rundt og forelsker seg i hovedstaden i dagene før, under og etter 22. juli. De fleste av dem er unge mennesker i tjue og trettiårene. Det er mennesker som har rømt til hovedstaden fra mindre steder rundt omkring i landet (som det aldri konkret nevnes) for å studere og leve utenfor småbyens og foreldrenes sosiale kontroll. De er velutdannede og i etableringsfasen. De har gode jobber, røyker hasj uten å gjøre et stort nummer av det, og har et kynisk syn på byen.

Ugjerningene til ABB står ikke i fokus. Men de er der hele tiden og summer i bakgrunnen mens karakterene lever sine liv. ABB nevnes ikke én gang, men han er der. I skyggene. Som en busemann som får ironigenerasjonen i byen til å plutselig bli grepet av et oppriktig behov om å vise verden hvor glad de er i byen «sin». De går i t-skjorter med «I heart Oslo» påskrevet. På sosiale medier bruker de kommunevåpenet som statusbilde/avatar. De kjøper germini når røde roser ikke er å oppdrive, slik at de kan være med på å vise at hatet ikke har beseiret byen.

Novellesamlingen virker å være inspirert av multiplotfilmer. Spesielt multiplotfilmen New York, I Love You (som var oppfølgeren til den mer kritikerroste Paris, je t’aime fra 2006). Forfatteren går til og med så langt at han henter en skuespiller fra NYILY til Oslo. Men en nærmere og mer hjemlig sammenlikning er Erik Poppes film fra 2004, Hawaii Oslo.

I likhet med Poppe, viser forfatteren en gruppe karakterer som forenes av en tragedie. I Poppes film var det en bilulykke som brakte karakterene sammen. Her er tragedien større, men merkelig nok føles tragedien lettere. Og det er der problemet med denne novellesamlingen ligger.

Karakterene opplever tragedien, men det er sjeldent at de reflekterer over det. Her er det ingen som krangler eller spekulerer om hvem som står bak terroren mens hendelsene utfolder seg på skjermen. Ingen som snakker om politikk. Ingen som spør hvordan det kunne skje. Det er trygt. Karakterene er trygge.

En kan argumentere at det er begrenset hvor mye refleksjon så mange karakterer kan tillate seg å gjøre på 160 sider. Kanskje har ikke det vært fokuset for forfatteren. Men jeg kan ikke la være med å bli kvitt følelsen om at det kunne vært så mye bedre.

Forfatteren har talent nok!

Dersom du har lyst til å lese en lettfordøyelig bok som dypper tåa i hendelsene rundt 22. juli, så anbefales denne. De tre novellene under er mine favoritter. To av dem berører nesten ikke 22. juli, mens den tredje er mer reflekterende enn alle andre novellene til sammen.

Favorittnoveller fra samlingen:

Hunden

Hensikten med hagefesten

En kjærlighetshistorie.

 

29.mai

Mohamed Yusuf 

SMAKEN AV EPLEKJERNER - ei bok av Katharina Hagena.

Jeg ryddet i hyllene på biblioteket, da jeg kom over denne boka. Det første som fanget min interesse var de duse fargene og tegningene på omslaget, men også tittelen var smakfull. Boka har vakre beskrivelser av Berthas hage som sies å ha de magiske evnene at ripsen farges hvit når noe sørgelig hender på eiendommen, likeså at eplene blir modne over natta, når forelskelsene når huset.

Er dette sant mon tro?

Det store epletreet i hagen har stått og bivånet både lykkelige og ulykkelige hemmeligheter i generasjoner.

Bokas hovedperson, Iris, har akkurat arvet huset og hagen etter sin alzheimerrammede bestemor ,Bertha, i en liten tysk landsby, men hun er ikke helt sikker på om hun vil beholde huset, hvor hun hadde sine barndoms somre. Hun bestemmer seg for å bli i huset i noen dager, for å finne ut hva hun vil gjøre med arven sin.

I tiden hun er der, dukker det opp skjulte historier og hemmeligheter, utroskap, uekte og ekte barn, hendelser fra krigen og pubertetsproblemer, hos bestemoren, Bertha, bestefaren, Hinnerk, og deres døtre Harriet, Christa og Inga. Og hva var det som egentlig skjedde den natta da hennes 15 år gamle kusine, Rosemarie falt ned fra taket og døde?

Svarene faller etter hvert på plass som i et puslespill, etter hvert som hun møter personer som har kjent familien fra før i tiden og fra forskjellige ting som Iris treffer på i Berthas hus.

Hva hendte med Rosemaries gode venninne etter at hun døde?

Max, en «venn» fra barndommen dukker opp( han er nå advokat),hva vet han og hva kan han fortelle? Og hva skjer med vennskapet mellom han og iris?

Boka er en veldig godt skrevet familiehistorie, den har en litt sørgelig undertone om ting som kan berøre oss alle i løpet av livet, men samtidig har den humoristiske beskrivelser.

Dette er forfatterens debutroman.

Anbefalt av Gry Harriet mai 2014

Agnes Ravatn: Fugletribunalet, 2013

I denne boka foregår handlinga i en trevilla ved fjorden i Norge. Vi møter Sigurd Bagge som bor der, og Allis Hagtorn som kommer dit som hushjelp og gartner for Bagge. Hun får et eget rom i huset.

Allis har nylig opplevd seg selv i sentrum av en skandale som NRK-kjendis og vil trekke seg bort fra offentligheten og et brutt samboerforhold.

Allis har fortellersynsvinkelen, hun tar jobben som hushjelp og gartner for å bygge seg opp igjen ved å leve enkelt; lage mat, arbeide med jorda og tenke. Vi følger hennes opplevelse av i leve slik, samtidig som hun formidler mange tanker og spørsmål angående Bagge, og stadig flere spørsmål også angående hans kone. Kommer hun tilbake? Hva gjør han på arbeidsrommet i lange tider? Hva vil han med Allis?

Jeg får helt fra starten av en følelse av at han har et grep om henne, et grep som rommer mange slags følelser. Han beskrives som en ordknapp og distansert person, og med plutselige skiftninger som til tider oppleves skremmende, samtidig som hun tiltrekkes av ham. Han er vant med å leve med natur og hav tett innpå. Etterhvert oppheves avstanden mellom dem, og hemmeligheter både hos Bagge og Allis kommer til syne. Spenningen holder seg gjennom hele boka ved at ørsmå bruddstykker av noe som har skjedd avdekkes litt etter litt. Den omhandler kjærlighet og svik, den er tett, intens og sår, og begge har behov for å sone. Den ene bærer på skam, den andre skyld. I ordboka er forklaringa på tribunal en domstol. Fuglemotivet går igjen i hele boka.

Forfatteren evner å skrive så en blir med Allis inn i hagens forskjellige lukter, se det vokse der, smake seg fram til spennende retter på kjøkkenet, lytte etter Bagges fottrinn, føle sårbarheten i det å leve sammen. Forfatteren debuterte i 2007 med Veke 53. Hun mottok P2-lytternes romanpris for Fugletribunalet i 2014.

Jeg opplever at dette er ei bok med nerve som ble lest med spent forventning til siste side. Den har en overraskende avslutning.

Turid

03042014

 

Jojo Mojes – Hemmeligheten (2003)

Før jul leste jeg boka «Et helt halvt år» av Jojo Moyes. Den var bare helt fantastisk! Pageturner deluxe, fin historie og rørende slutt. Anbefaler den på det varmeste!

Men det er ikke den boka jeg skal skrive om i dag. Etter jeg hadde lest boka måtte jeg gi den videre til søstra mi. Det hun gjorde etter hun var ferdig med den var å gå på biblioteket og undersøke om denne Jojo Mojes hadde skrevet noen andre bøker – smart! Og det hadde hun vet du. Så her om dagen gikk jeg på biblioteket på Lillehammer for å undersøke om de kunne ha noen bøker av denne forfatteren, og det hadde de. Jeg lånte med meg «Hemmeligheten» hjem, spent på om den var like bra som «Et helt halvt år». 

«Hemmeligheten» handler om 3 kvinner, en datter, en mor og en bestemor. Disse 3 har ikke noe godt forhold seg i mellom. Sabine er datteren og er lei av moren, Kate, som ikke klarer å holde seg til en mann. Hun vet ikke hvem faren er og har vokst opp med forskjellige «fedre». Kate gjorde opprør mot foreldrene  og deres tradisjonelle landsbyliv i tenårene, og rømte til England med den lille datteren sin når hun var 18 år. Joy er den eldste av de tre, både mor og bestemor. Hun bodde i Hong Kong når hun var liten. I tenårene er hun lite opptatt av gutter og oppgitt over venninnen som alltid snakker om gutter. Men en dag møter hun hennes fremtidige ektemann, Edward. De forelsker seg og forlover seg etter en dag. Han er soldat i marinen og drar dagen etterpå. De ser ikke hverandre på over ett år, men kjærligheten holder. Joy og Edward får to barn, en gutt og Sabine. I bokens nåtid lever de fortsatt i Irland, der Kate rømte fra når hun var atten. 

Boka starter med at Sabine blir sendt til besteforeldrene i Irland. Hun forstår ikke hvorfor hun må reise dit, hun kjenner nesten ikke besteforeldrene sine en gang. Hun og moren, Kate, forlater hverandre som uvenner på flyplassen. Når Sabine ankommer landsbyen besteforeldrene bor i blir hun ikke tatt i mot av bestemoren som har lovet å hente henne, men av Tom, en av gårdsarbeiderne som moren var kjæreste med i tenårene. Dette gjør ikke Sabine gladere til sinns.

Besteforeldrene bor på en gård langt utenfor landsbyen og driver med hester. Bestemoren, Joy, er veldig opptatt av hestene sine, og Sabine føler seg ikke velkommen. Bestefaren, Edward, begynner å få dårlig helse og holder stort sett sengen. Sabine er ikke noe glad for å være hos besteforeldrene, de har mange rare regler, det er bare bestefaren som har tv på rommet og de har ikke internett! Hun føler seg ensom, savner vennene sine og får stadig vekk lyst til å ringe til moren og spørre om hun kan få komme hjem. De eneste som snakker med henne er gårdsarbeiderne, hushjelpen og noen naboer. Men Sabine begynner etter hvert og trives. Og etter at hun blir tatt på fersk gjerning i å snoke i gamle bilder og brev som Joy eier, får hun og bestemoren bedre kontakt. Først blir Joy sur, men det går over og Sabine får vite om hvordan Joy vokste opp og hvordan hun møtte bestefaren.

 

Edward, bestefaren, blir plutselig mye verre, så Kate reiser til Irland i tilfelle hun må si farvel til faren sin. Kate gleder seg til å treffe datteren sin igjen, men når hun ankommer Irland og ser moren sin og datteren ha fått så god kontakt blir hun lei seg. Kanskje Sabine ikke vil være med hjem til London?! Hun har i tillegg slått opp med den nye kjæresten hun hadde fått før Sabine reiste til Irland og er redd for at Sabine kommer til å mislike henne enda mer – siden hun aldri klarer å holde på menn.

Kate synes det er vanskelig å komme hjem til barndomshjemmet, hun føler hun ikke har levd opp til foreldrenes forventninger. Så det er ikke noe gledelig gjensyn mellom foreldrene og Kate. Kate vurderer å reise hjem til London, men hun kommer i kontakt med barndomskjæresten Tom og vurderer å gi oppholdet en ny sjanse. 

Ordner forholdet mellom disse 3 generasjonene seg? Blir det noe mer romantikk? 

Hemmeligheten er ei fin bok! Det er lett å komme inn i historien og den gjør at du får lyst til å lese videre:)

7.februar 2014 
Elisabeth

Nikolaj Frobenius: Så høyt var du elsket, 2011

”Så høyt var du elsket”, tittelen lover noe vakkert og er nesten høystemt bibelsk og jeg får assosiasjoner til Johannes evangeliets «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne….»(Kap 3:16).  Og boka handler rett nok om forholdet mellom far og hans eneste sønn. 
Bokas omslag et også vakkert, et eldet mannsansikt, rynket vakkert og vennlig, og greiner av et blomstrende kirsebærtre, alt lyst og nesten overjordisk, døden er nærværende og tittelen henspeiler også på døden, høyt var du elsket, ikke høyt er du elsket.  Kirsebærtreet får meg til å tenke på sluttscenen i fjernsynsserien av Jonas Gardell som handler om kjærlighet og død, med to elskende hånd og hånd i en sky av blomstrende kirsebærtrær.  Eller ”Le temps des cerises”, som betyr kirsebærtiden, en sang som egentlig ble skrevet på midten av 1800-tallet, tilegnet en ung kvinne som døde på barrikadene i Paris i kampen for en bedre verden.  Kirsebærtiden kunne også vært en metafor i denne boka.

”Så høyt var du elsket” er hverken revolusjonær eller religiøs.  Den handler om en gammel far som rammes av slag og som forkrøples fysisk og psykisk, han endrer karakter og personlighet, blir uberegnelig, litt utagerende og absolutt ikke snill.  Alt dette fortelles fra sønnens synsvinkel, en sønn som fortvilet følger faren i hans veg gjennom helsebyråkrati mot død og den endelige slutten.   Far nekter å dø, han overlever stadig nye slag.  Boka baserer seg på hendelser i Nikolaj Frobenius eget liv.

Boka inneholder en av de vakreste kjærlighetsscenene i norsk litteratur, men det må du lese selv.  Avslutningsvis et sitat fra boka: «Selv for den mest forherdede, hatefulle kjøter er det ikke mulig helt å stenge døren til nådens lys.  Et streif av kjærlighet, ren eller skitten, det er likegyldig.  Alle som har kjent det, ønsker seg det igjen.  Verden er rasjonell og mekanisk, styrt av penger, makt og begjær, sjelden av kjærlighet.  Vi mister troen på varmen, ofte og naturligvis.  Men kan du stenge døren når du får øye på det ubegripelig-milde lyset fra kjærlighetens utelampe?».

10.januar 2014   Astrid

Anna Gavalda – Saman er ein mindre aleine

Når jeg leser bøker hender det ofte at jeg selv finner løsninger på problemene til personene i boka. Som f.eks. i Anna Gavaldas bok Saman er ein mindre aleine.

Boka handler om Camille, Philibert, Franck som bor i Paris. Camille er en jente i 20årene som bor på et lite kott øverst i boliggården der Phillibere og Franck også bor, de to deler leilighet.

Vi får fort vite at alle personene har sitt å stri med. Camille jobber om natten, for hun syns dagen er vanskelig, og klarer nesten ikke å spise for det er noe inni henne som tar all plassen. I tillegg stenger hun alle rundt seg ute og lar ikke noen hjelpe henne eller få ta del i livet sitt. Franck jobber også om kvelden og natten, som kokk. Han lever nattelivet i Paris med nye jenter like ofte som han skifter sokker. I tillegg har han en bestemor, Paulette, som bor litt utenfor byen som blir mer og mer glemsk. Franck er den eneste som er igjen til å ta vare på henne og etter at hun skader seg må han bestemme om hun må på sykehjem eller kan fortsette å bo hjemme. Phillibere er også en person som har det vanskelig. Phillibere selger postkort i Paris. Han kommer fra en velstående familie og jobben hans er ikke bra nok for familien hans. 

Når jeg leser denne boka om personene som sliter og har problemer med å ta viktige valg begynner jeg å fantasere om hvordan jeg ønsker at det skal gå med de. Tenk om Franck og Camille møtes, og Camille blir ansatt for å ta vare på Paulette. Og Paulette og Camille får et nært forhold som gjør at Camille kan åpne seg for henne og fortelle om det hun sliter med. Og så lærer Franck Camille og kokke, og hun får i seg mat. Og kanskje det blir romantikk mellom de to. Og så blir bestemoren til Franck frisk. Og så «levde de lykkelig i alle sine dager»...... 

Dette er en av fortsettelsene jeg dikter opp i hodet mitt. Noen ganger er jeg helt sikker på at det går slik som jeg tenker og tror at det skal gå. Jeg har alltid en lykkelig slutt i hodet mitt, og jeg blir overraska og noen ganger lei meg når det ikke ender slik jeg syns det burde.

Men det er egentlig litt bra å, for livet er jo ikke alltid lykkelig og slik man kunne ønske seg at det var - og det var mine visdomsord denne gang :) 

Om det boka endte slik jeg kunne ønske eller om den ikke gjorde det må du finne ut selv. Jeg anbefaler den sterkt- den var veldig fin. Jeg ble dratt inn i historien fra første stund og gledet meg til neste side for å finne ut hva som skjedde videre.

 

29.11 2013

Elisabeth

Rachel Simon: Historien om Vakre jente (2012)

Handlingen foregår i Pennsylvania, USA. Boka starter med at Martha som er en pensjonert lærer og enke, en regnfull kveld 1968 hører banking på døra. Hun åpner nølende, de to fremmede sier ikke et ord, de skjelver av kulde og utmattelse. Martha slipper inn den vakre jenta og den mørkhudede mann, vel inne i huset oppdager hun at de også har med seg et spebarn. Paret gjemmer barnet hos Martha. Hun vet ikke at de er forfulgt, men like etter blir jenta brutalt ført bort av vakter, mannen klarer å flykte. Jenta hvisker til Martha: Gjem henne!

Martha oppfatter kvinnens barnslige vesen og at mannen ikke kan høre. Hun skjønner at mannen ikke er far til barnet. Men hun oppfatter at de deler håp og følelser og viser stor omsorg for hverandre og barnet.   

Marthas postkasse har et fyr med fyrvokter på. Fyret er et symbol for trygghet for jenta, fordi søstera Hannah har sagt: I fyret er vi trygge. Derfor velger hun Martha si dør.

Vi følger disse personene i boka i perioden 1968-2011. Det veksler mellom historiene til Lynnie som er Vakre jente og mor til spebarnet, Homan eller også Nummer førtito eller Buddy, og Martha og Julia som barnet heter.

Boka er tilegnet alle som ble gjemt bort på institusjoner fordi det var noe ved dem som var utenfor «normalen». Den psykiske institusjonen som heter Skolen, (eller Fella som Homan kaller den, ei felle som lukkes rundt et dyr) hvor de har flyktet fra, er et sted der klasserom og gymsal ikke er i bruk og det er mye å være redd for. Der har Lynnie og Homan bodd i mange år. Lynnie nekter å snakke, hun tegner for å kommunisere. Homan er døv og bruker et tegnspråk bare Lynnie forstår. De viser stor godhet for hverandre.

Forfatteren evner å beskrive menneskenes indre liv inngående om hvordan en tenker, føler, handler og hvordan verden oppfattes når en ikke hører eller ikke forstår alt like raskt, og det å bo i en slik institusjon i denne tida. Følelsen av skam, av å være feilplassert, trakassert, herset med, glemt, misforstått, en på innsida som er den egentlige jeg og en på utsida. Men det finnes også varme følelser, mestringsstolthet, vennskap og et evig håp om å møtes igjen.

Forfatteren er svært opptatt av at alle mennesker skal oppleve rettferdighet og medbestemmelse i eget liv. Hun har et nært forhold til sin psykisk utviklingshemmete søster. Tidligere har hun skrevet novellesamlinger, og boka Riding the bus with my sister som også er blitt film.

Han prøvde å bruke stemmen sin, etter mange år, og sa «fjæ». Hun ser på ham, smiler og sier «fjær». De så hverandre forsøke. De tok på hverandres struper. De følte hverandre snakke.

 

For meg; ei givende bok å lese.

11.november 2013

Turid