John Hart: Det siste barnet - en Sørstatskrim fra 2010

Asfalten skar gjennom landet som et arr, et langt og nattsvart brannsår.  Ennå sitret ikke luften, sjåføren visste at det ikke var lenge igjen: Det sviende lyset, hete flimmeret langt der fremme, hvor den blå himmelen var kommet ned på jorden.

Sjåføren så på guttungen.
Han så ut som en rømling.

Slik starter John Harts kriminalroman, en prolog som fortelles med levende bilder som i en film, jeg sitter i bussen og ser, den tynne mørkøyde vakre gutten, den fargede mannen med en slitt bibel, tatoverte tenåringer og selgertypen med glattslikket hår og skrukkete dress som ser for mye på den vakre mørkøyde gutten.  – Vi er i North-Carolina, i Sør-statene og i et landskap med «døde» byer, løsarbeidere og fattigdom, et samfunn som på mange måter er i oppløsning.  Jeg får assosiasjoner til Lars von Triers Dogville, og Quentin Tarantinos Django unchained, forfallet og de mørke understrømmene på den ene siden og moralismen på den andre.  Skjønt idealisme er så mangt.  Ku Klux Klan ble ”født” i nabostaten Tennesse.  Urinnvånerne i dette strøket av USA var cherokee-indianere, ennå lever rester av gammel indiansk tankegods i folkedypet, noe som har en viss betydning i historien. 

Den unge gutten Johnny hadde en tvillingsøster, Allyssa.  En dag forsvant hun bare, på veg hjem fra biblioteket, Johnnys kamerat så henne bli dratt inn i en bil.  Så gikk alt i oppløsning, far reiser sin veg og mor går i oppløsning, Johnny er hjelpeløs tilskuer og sliter med sin egen sorg.  Han skulker stadig skolen, leter etter søsteren, forsøker å finne ut hva som er hendt.  Når fortellingen starter har Allyssa vært borte et år.  Det var førstebetjent Clyde Lafayette Hunt som hadde saken, han plages av vonde drømmer og greier ikke slippe saken, men kommer heller ikke videre.  Så forsvinner ei ny jente.  Johnny kommer i kontakt med mørke miljøer, oppsøker hus han ikke burde oppsøke og handlingen setter fart. Spennende og actionfylt, og overraskende.  Det viser seg at mye ikke er som det ser ut som i første omgang, og helt til slutt tar det nesten litt vel mye av det gode med forunderlige forklaringer, men det holder allikevel for meg.  En god og spennende fortelling! 

Sørstatskrim er en genre som kanskje helst anvendes i omtale av film, men duger også for bøker.  Historier med halvråttent lauv og alt for røde solnedganger, og gode miljøskildringene, krimhistorier som forankres i en sosial virkelighet.  

James Lee Bruke er en annen forfatter i genren som også kan anbefales, språket hans er preget av rike metaforer og fortellingene hans har også sitt utspring i landskapet mellom de store elvene sør i USA, fra sumpene i geografien og i menneskesinnet.  Ny bok nå i 2013 er Creole Belle, og fra i fjor Glassregnbuen.

6.september 2013
Astrid

Lucinda Riley : Lavendelhagen (2013)

Lavendelhagen åpner med at Emilie De la Martinières sitter på dødsleiet til sin mor. Selvfølgelig er hun lei seg for å miste moren, men hun har aldri hatt noe særlig god kontakt med henne. Det var annerledes med faren, Edourd, og hun minnes de gode somrene de tilbrakte ved sommerhuset i Gassin. Faren er også død.

Emilie kommer fra en rik familie med lange tradisjoner. Hun har selv tatt avstand fra det glamorøse livet moren levde, og levd kunstnerlivet i Paris. Men nå som hun blitt den siste i De la Martinièresfamilien og arvet en del penger, moren leilighet i Paris og sommerhuset med en tilhørende vingård i Gassin, er det en del spørsmål hun må ta stilling til.

Sommerhuset har vært i slekten i alle år, og hun vegrer seg for å selge det. Emilie reiser til Gassin for å se over sommerhuset for å finne ut hva hun skal gjøre med det. Hun klarer ikke å selge huset når hun først kommer dit, og bestemmer seg for å pusse det opp ved hjelp av midlene hun får når hun selger morens leilighet. Men det er mye å sette seg inn i, mange verdier som skal undersøkes og eventuelt selges. Dette er ting hun ikke har noe peiling på. En kveld tar hun turen inn til landsbyen, og på en restaurant møter hun engelske Sebastian. Han tar kontakt med henne fordi bestemoren hans kjente faren hennes, og bodde hos han under 2.verdenskrig i Frankrike. Han er veldig interessert i å se på huset hennes og finne ut mer om det. Han tilbyr henne sin hjelp med å ordne opp i boet etter foreldrene, og finne ut om det er noe av verdi der. Sebastian er nemlig kunstselger i England og har en del peiling på slike ting. Emilie tar gladelig i mot hans hjelp. De tilbringer mye tid sammen og Emilie utvikler følelser for Sebastian – noe han også gjør for henne. De blir fort et par og like etterpå gifter de seg. Emilie flytter sammen med Sebastian tilbake til England og styrer oppussingen av sommerhuset fra der.

På en tur ned til Gassin for å sjekke oppussingsarbeidet besøker Emilie vingården som hører til sommerhuset. Der bor Jean sammen med faren Jacques. Jacques og Edourd var gode venner. Når Emilie forteller om Sebastian og hans bestemor, Constance, kommer det fram at Constance også bodde en tid hos Jacques under krigen. Og der begynner historien om Constance og hvorfor hun kom til Frankrike under 2.verdenskrig.

Emilie finner fort ut at livet med Sebastian ikke er så rosenrødt som hun trodde. Han er ofte borte i London på jobbreiser og hun får av en eller annen grunn ikke være med. Så Emilie tilbringer mye tid i huset til Sebastian som han deler med broren Alex. Han er lam og har sin egen leilighet i huset. Sebastian og Alex er ikke gode venner, og Emilie får etter hvert vite hvorfor. En helg reiser Emilie til London for å oppklare noe hun har funnet ut med Sebastian og finner ut at han bor der sammen med sin elskerinne. Etter dette får hun vite flere fæle hemmeligheter om Sebastian. Han var ikke den hun trodde han var, og ble hun bare brukt for å skaffe noe han var interessert i?

Vi følger Emilies liv i nåtiden, og får, gjennom Jacques, høre historier om Constance og hva hun opplevde under 2. verdenskrig. Det er en veldig spennende bok, det er fort gjort å leve seg inn i historien – og plutselig har man sittet og lest i en laaaang stund J Underveis fikk jeg noen fornemmelser om hva som kunne være løsningen, og om hva som egentlig hadde skjedd – men jeg ble alltid lurt. Det hele ble ikke oppklart før helt på slutten.

Denne boka anbefales på det sterkeste. En veldig god historie, med både spenning og kjærlighet.

Lucinda Riley har også skrevet Orkideenes hemmelighet og Jenta på klippen. To andre gode bøker som også anbefales, bygd opp på samme måten J

Elisabeth

"Syngja" av Lars Amund Vaage

Romanen Syngja bygger på Lars Amund Vaages egen historie, og forteller om hans datter, i boka kalt G, som får diagnosen autist.  En av de beste bøkene jeg har lest på lenge, ei bok med så mange kvaliteter.  Jeg berøres, ironien morer meg til tider, språket er usedvanlig vakkert og alt er fortalt med ydmykhet og respekt:  "Det fins eit framandt land der slike som G bur. Det landet er midt inne i landet vårt, eit usynleg land i landet, eit skal inne i skalet, eit reservat som berre få kjenner. Eg gjekk med henne til det landet. Det blei berre slik. Ho kom til meg, og så gjekk eg med henne. Eg tenkte ikkje over det. Eg visste ikkje kva eg gjorde. Eg skjøna ikkje kva som hende, men det var ho som tok meg i handa og ikkje omvendt…" (s.6)

Hver bokstav er levd liv, poetisk og musikalsk. Full av refleksjoner om språk og mening, G er språkløs og det har tatt Vaage 30 år og finne ordene i denne historia. Historia fortelles retrospektivt, ei reise tilbake til G som i bokas nåtid bor på institusjon. "Det er ikkje så lenge sidan. Likevel kan eg ikkje hugsa det. Eg kan hugsa det, men eg vil ikkje. Eg treng ikkje hugsa det. Men eg treng hugsa det. Det er det eg treng." (s. 32). 

Boka forteller om en ung mann som kjører buss og drømmer om å bli forfatter, så møter han T, et kjærlighetsmøte som resulterer i graviditet og en liten familie, om hvordan den unge mannen blir født som far, far til et vidunderlig og vakkert barn! Barnet vokser, men det gjør også tvilen og bekymringen, G utvikler seg ulikt andre barn. Kan det være noe galt? - Om å kjempe med seg selv og om å greie å akseptere. Om møtet med fagfolka, hjelpeapparatet, ansvarsgruppene og ekspertene, og om kjærligheten som forvitrer under trykket av sorgen og alle påkjenningene. Om å være totalt utmatta, men allikevel stå oppreist og mobilisere omsorg fordi det ikke finnes noe annet alternativ. "Det er så mykje me kan gjera for henne. Bortsett frå at me ikkje veit kva me skal gjera. T og eg ler. Me veit ikkje kva me kan gjera for henne, men det er i alle fall mykje. Me når aldri heilt over til henne. Me når aldri fram til det punktet der det er nok. Slik kan me ikkje ha det, seier eg. Det veit eg at du veit som er psykolog, seier eg, men det er noko anna når det gjeld oss og G, Då gjeld ikkje psykologien. Då gjeld berre kjærleiken. Den og samvitet. Samvitet jagar oss som ein svolten ulv (s. 130).

Astrid

Richard Brautigan: «Å føre krig mot den gjengse maratonprosa»

Noen ganger treffer ting en rett i sjela. Ikke ofte, derfor setter en sånn pris på det når det skjer. For meg treffer det først rett i magen, som en spent, kilende, nesten litt nervøs følelse, så stiger det opp og ut i armene, og så begynner jeg å tenke. Det som er magien, det fine, det rare eller vare, setter avtrykk i tankene og finner seg et rom.

Å finne Richard Brautigan var sånn for meg. Jeg leste først Hawklineuhyret, en liten, rar og morsom bok med undertittelen En gammelromantisk herregårdsroman i Western-miljø, deretter datteren Ianthe Brautigans bok om faren: You Can't Catch Death. Brautigan er kjent som den siste beatpoeten. Han ble født i 1935, vokste opp i Washington og Oregon og flytta til San Fransisco på midten av 1950-tallet. Han ga ut flere diktsamlinger og en roman før gjennombruddet kom i 1967 med Trout Fishing In America. Med den ble han regnet som motkulturens fremste forfatter og oppnådde internasjonal anerkjennelse. Brautigan er derimot lite omtalt i de litterære kretser, og er ikke tatt opp i kanon, men flere av bøkene hans solgte godt (Ørretfiske i Amerika i over tre millioner eksemplarer), bøkene hans er oversatt til tjue språk, og han er blitt et internettfenomen; det vrimler av fansider om hans liv og forfatterskap. Utover 70-tallet dabbet interessen for ham av og han fikk ikke lenger bare gode kritikker for tekstene sine. Etter hvert fikk han store økonomiske problemer og slet med alkoholisme, depresjoner og angst. Han ble funnet i huset sitt i Bolina i California i 1984 etter å ha tatt sitt eget liv. Han hadde da gitt ut 11 prosabøker og 9 diktsamlinger, fire av romanene er oversatt til norsk.

Å føre krig mot den gjengse maratonprosa er den stilige tittelen på diktsamlinga som kom i 2004, valgt ut og gjendikta til norsk av Jan Erik Vold. Brautigan skriver korte, fyndige dikt, fulle av hverdag, kjærlighet, oppbrudd og så forelskelse igjen, de handler om fisking, drømmer og vanviddet i politikken. Han var inspirert av Hemingway, gresk litteratur og japanske haikudikt. Han skrev lakonisk, med originale metaforer, klart og nesten alltid knapt – noe han senere ble kritisert for – og har en veldig tydelig stil. Brautigansetningene er lette å kjenne igjen. Han skriver:

«O liv! / O skjønnhet! / O hvilket skimmer som over alle ting hviler! - (For helvete, mann, / ta deg / en globoid / før / du tørner.)» Men også: «[…] Fuglene gjør musikk / slik klokkene tikker himler / i et land / der ungene elsker edderkopper / og lar dem få sove / i håret deres. […]». Han kommenterer, vakkert og vondt: «Du har fått / stjernebannerspiker / i kista / di, gutt. / Det er hva / de syntes du var verdt, / sønn.»

En kritiker sa om Richard Brautigans liv, tekster og egenart, fritt oversatt til norsk: Kjærlighet, død og skjønnhet var hans tema – og fortvilelsen over å miste dem.   

Sissel

Mary Norton : Lånerne

Jeg liker å gå rundt i biblioteket og kikke på bøker. Jeg finner altfor ofte mange jeg har lyst til å lese, noe som resulterer i ganske så store bunker på nattbordet mitt J
Fredag for et par uker siden ryddet jeg i barneavdelinga på Øyer folkebibliotek og fant flere bøker jeg kunne tenke meg å lese. Noen av dem var en serie med bøker om Lånerne av Mary Norton. Den første boka hadde ikke biblioteket, men jeg fikk lånt den inn fra et annet bibliotek.
Lånerne er en barnebok, som passer for barn fra 8 år og oppover – den har en del skrift. Den kan også brukes til høytlesing og da passer den for enda yngre barn åJ Boka har mange fine tegninger om hvordan det ser ut i huset og hvordan Lånerne bor. Jeg synes at Lånerne passer for folk i alle aldreJ

Synes du det er rart at du sjelden finner igjen sikkerhetsnåler, trådsneller, binderser? At små ting plutselig blir borte og du ikke kan finne dem igjen? Det er fordi det har vært en Låner og lånt dem, og det er disse små folkene denne serien handler om.
Det begynner med at Kate besøker fru May som bor på et rom i huset deres. De sitter med håndarbeid, men Kate er lei seg for hun har mista heklenåla si. Hun har leita overalt etter den, men finner den ikke igjen. Og det er da fru May begynner på fortellingen om Lånerne. Hun har ikke sett dem selv, men broren hennes så dem en gang han måtte være hos grandtanta si når han var syk.
Familien Klokke er en av de siste Låner-familiene som er igjen. Lånerne er bittesmå folk som lever i husene til vanlige mennesker. De lever av å låne ting de trenger av mennesker. Mat, stoffer til klær, bokser til senger osv. Menneskene får ikke tingene tilbake, men Lånerne stjeler ikke – de låner, derav navnet lånerne.
Familien Klokke bor under gulvet i huset til grandtanta til fru May, og består av pappa Pod, mamma Hjemmily og datteren Arietta. Før var det mange forskjellige familier som bodde i det huset, men nå er det bare dem igjen. Det er bare pappa Pod som er ute og låner. Det er vanskelig og litt skummelt, for det er viktig og ikke bli sett av menneskene.
Arietta får etter hvert lov til å være med pappa Pod å låne. Arietta syns det er kjempespennende. Mens Pod låner får Arietta lov til å gå en tur ut i hagen. Hun løper hit og dit, og lister seg fram i det høye gresset, men plutselig ser hun opp i et stort øye! Og hun har klart det som hun måtte passe seg for, hun har blitt sett av et menneske. Men dette mennesket er ikke farlig, dette er den lille gutten som må være hos grandtanta si fordi han er syk, og han vil ikke Lånerne vondt.
Gutten synes Lånerne er et spennende folk og begynner å samle ting til dem som de kan ha i det lille huset sitt under gulvet, og de blir riktig så velstående. Gutten fjerner en planke i spiskammerset og leverer tingene han får tak i der. Dette gjør han på natta så ikke han skal bli sett. Det er viktig å ikke låne for mye av gangen av menneskene så de merker at ting blir borte, men det tenker ikke gutten på.  Etter hvert begynner kokka til grandtanta å lure. Hun synes stadig vekk at ting forsvinner. Hun blir mistenksom og en kveld bestemmer hun seg for å ligge våken og høre etter om hun hører noe mistenkelig. Hun hører det knirke i trappa og lister seg ned og tar gutten på fersken når han har hodet nedi huset til familien Klokke. Hun blir vettskremt av de små folkene, hyler og skriker. Gutten prøver å forklare at de ikke er farlige, men kokka vil ikke ha slike parasitter i huset sitt og neste morgen skal hun få tak i en rottefanger for å få dem vekk.
Familien Klokke får panikk og gutten blir stengt inne på rommet sitt så han ikke kan hjelpe dem.
Klarer kokka å røyke ut en av de siste Låner-familien, eller klarer gutten å redde dem? Dette er den første boka i en serie på 3 bøker. Vi har noen av dem på biblioteket, men det er ikke noe problem å låne inn de vi ikke har fra andre bibliotek.

Lånerne er ei morsom og spennende bok. Og det er herlig å leve seg inn i en verden som ikke har så mye fælt i seg som vi ellers hører om i hverdagen.

Elisabeth

Flink pike av Gillian Flynn, Marco-effekten av Jussi Adler-Olsen og Et offer til Molok av Åsa Larsson

Denne fredagens blogg anbefaler ny krim, tre kriminalromaner jeg nylig har hatt glede av å lese: Flink pike av Gillian Flynn, Marco-effekten av Jussi Adler-Olsen og Et offer til Molok av Åsa Larsson. Tre svært ulike bøker, gode på hvert sitt vis.

Flink pike fortelles av to stemmer, hendelser i romanens nåtid fortelles av Nick Dunne, hans kone Amy forsvinner på deres fem-års bryllupsdag, og Nick mistenkes for å ha myrdet henne.  Amys stemme kommer inn parallelt, gjennom dagboknotater.  Historiene møtes etter hvert, men ikke før mot slutten får vi hele bildet, skremmende, men troverdig.  Troverdig i den forstand at det henger sammen, sporene er lagt ut og vi har løst rebusen skritt for skritt, blitt overrasket, men fått alle ledertrådene underveis. Kvaliteten ligger i fortellerteknikken, spenning som bygges opp og utløses i en følelse av ”ja, slik må det være!”  - Om det holder psykologisk?  Litt svart/hvitt og overfladisk kanskje, så troverdigheten henspeiler på godt plot, ikke på psykologi.  Men spennende er det så det holder i denne godt fortalte thrilleren!

Marco-effekten er krim i en annen genre, og her ligger spenningen og kvaliteten et helt annet sted.  Mye action, nesten litt for mye kanskje, og det kryper inn under huden mens en leser, avmakten hovedpersonen i boka, gutten Marco opplever.  Marco lever i et miljø preget av organisert kriminalitet i København, han er tigger og småkriminell som roter seg bort i store saker med tråder inn i departementskretser og kriminalitet på internasjonalt nivå. Det er mange tråder, men de er ikke vanskelig å følge, selv om det selvfølgelig først er mot slutten vi får hele løsningen.  Men du som vi heier på Marco, vi vil så inderlig at han skal greie seg og det er nesten utmattende med alle forfølgelsesscenene i Københavns underverden!  I dette ligger bokas fremste kvalitet.  Den reiser et spørsmål, er dette mulig? Er folk på gata i en storby så distanserte til vold og fortvilelse, er det mulig at vi bryr oss så lite og at vi er så redde?  Og hvor ulike er ikke livsvilkårene for oss mennesker på denne jord!  Fortellingen om Marco preges av en realisme som gir kunnskap som reiser spørsmål.  Dette er den femte romanen om våre litt «skakke» helter i Avdeling Q i Københavnpolitiet, Carl Mørk, Rose og el-Assad, personskildringene har aldri vært bedre enn i denne boka noe som gir øyeblikk med hvile fra dyster realisme og action.   

Handlingen i Åsa Larssons Et offer til Molok foregår i det mørke innland nord i Sverige, ikke så langt unna Kiruna.  Et barn overværer sannsynligvis at moren knivdrepes.  Hvordan få ham ut av traumer og taushet?  Og etter hvert viser det seg at noen truer ham på livet.  Handlingen i boka foregår på ulike tidsplan, det fortelles en kjærlighetshistorie fra begynnelsen av forrige århundre som etter hvert viser seg å ha sammenheng med hendelsene i boka nåtid.  I 1914 kommer den unge, modige og idealistiske lærerinnen Elina til Kiruna, hun møter disponent Lundholm tilfeldig på toget, også idealist, med kunstnervenner og drømmer om en bedre verden.  Han blir betatt av den unge, vakre kvinnen som leser Freud og Ellen Key og de to innleder et forhold som de tror kan overvinne klasseforskjellene.  Den som leser får vite hvordan det går. Etterhvert føres nåtid og fortid sammen i en forrykende spennende avslutning av boka.  Denne boka er god på nesten alle vis, den holder historisk og gir gode skildringer av nåtid, den er spennende og godt fortalt og har godt språk.  Åsa Larssons femte bok og den beste etter min mening!

Astrid

Catharina Ingelman-Sundberg : Svindel og multelikør (2013)

Er du en av dem som liker bøkene til Karen Brunck Holmqvist? Eller begynner å trekke på smilebåndet av mennesker med en god dose fantasi, kreativitet og spenstige innfall? Da garanterer jeg at du vil like Svindel og multelikør av Catharina Ingelman-Sundberg.

Diamanten er et aldershjem som ligger i Sverige. Der bor det mange pensjonister, men tilværelsen der er de lite fornøyd med. Dørene blir låst på kvelden og de blir sendt tidlig i seng. Maten smaker plastikk og medisineringen er høy. Det kommer stadig nye tiltak fra ledelsen for å spare mer penger, og en dag er det nok for noen av beboerne på Diamanten. Det hjelper heller ikke at pensjonistene avslører at de ansatte mesker seg med fersk mat på personalrommet og har adgang til et eget treningsrom.

Märtha, Lynet, Riva, Stina og Anna-Greta er alle beboere på Diamanten. Disse fem pensjonistene pleier å møtes på Märtha sitt rom. Der diskuterer de dagligdagse problemer og Märtha spanderer ofte litt multelikør som de drikker i smug for de ansatte. Alle tiltakene om å spare penger faller ikke i god jord hos denne gjengen, noe som de ofte prater om på disse møtene. En dag ser de på en dokumentar om svenske fengsler og synes at forholdene der ser mye bedre ut enn på Diamanten aldershjem. Og herfra begynner fantasien til Märtha å løpe.

Märtha er hovedpersonen i denne boka og hun begynner å legge planer om hvordan de kan få det bedre. Hun finner en genial løsning, nemlig å gjøre en forbrytelse så de havner i ett av disse fengslene. Hun funderer og tenker mye på hva denne forbrytelsen kan være, hun må også være forsiktig i avsløringen av planene til de andre pensjonistene. Både når det gjelder det å bli arrestert og det å gjøre noe ulovlig, så de ikke blir skremt og nekter å være med.. De andre i gjengen er litt skeptiske til planene til Märtha i begynnelsen, men etter hvert klarer hun å overtale dem. De bestemmer seg for å kalle seg Pensjonistligaen og nå er det den framtidige forbrytelsen som blir planlagt på møtene inne på Märthas rom. Og med Märthas berømte multelikør blir planene spenstigere og spenstigere for hvert møte.

Pensjonistligaen planlegger, prøver ut metoder, finner opp hjelpemidler og snart er de klare til dyst.. De sniker seg ut av Diamanten og bosetter seg i en suite på Grand hotel, klare til å starte med forbrytelsene som skal bringe dem inn i Sveriges fengsler – hvordan kan dette gå....

Er du ute etter en morsom bok med litt spenning så anbefaler jeg denne på det sterkeste.

Mørklegging på Grand hotel sitt Spa for å stjele verdisakene til gjestene, Sveriges største kunsttyveri, spenstige oppfinnelser, sporforvirring, løsepenger, fengsel, mafia, pengetransportran, ville ideer, en god dose flaks, romantikk og forelskelser er bare noe av det den kan by på :)

Elisabeth