Richard Brautigan: «Å føre krig mot den gjengse maratonprosa»

Noen ganger treffer ting en rett i sjela. Ikke ofte, derfor setter en sånn pris på det når det skjer. For meg treffer det først rett i magen, som en spent, kilende, nesten litt nervøs følelse, så stiger det opp og ut i armene, og så begynner jeg å tenke. Det som er magien, det fine, det rare eller vare, setter avtrykk i tankene og finner seg et rom.

Å finne Richard Brautigan var sånn for meg. Jeg leste først Hawklineuhyret, en liten, rar og morsom bok med undertittelen En gammelromantisk herregårdsroman i Western-miljø, deretter datteren Ianthe Brautigans bok om faren: You Can't Catch Death. Brautigan er kjent som den siste beatpoeten. Han ble født i 1935, vokste opp i Washington og Oregon og flytta til San Fransisco på midten av 1950-tallet. Han ga ut flere diktsamlinger og en roman før gjennombruddet kom i 1967 med Trout Fishing In America. Med den ble han regnet som motkulturens fremste forfatter og oppnådde internasjonal anerkjennelse. Brautigan er derimot lite omtalt i de litterære kretser, og er ikke tatt opp i kanon, men flere av bøkene hans solgte godt (Ørretfiske i Amerika i over tre millioner eksemplarer), bøkene hans er oversatt til tjue språk, og han er blitt et internettfenomen; det vrimler av fansider om hans liv og forfatterskap. Utover 70-tallet dabbet interessen for ham av og han fikk ikke lenger bare gode kritikker for tekstene sine. Etter hvert fikk han store økonomiske problemer og slet med alkoholisme, depresjoner og angst. Han ble funnet i huset sitt i Bolina i California i 1984 etter å ha tatt sitt eget liv. Han hadde da gitt ut 11 prosabøker og 9 diktsamlinger, fire av romanene er oversatt til norsk.

Å føre krig mot den gjengse maratonprosa er den stilige tittelen på diktsamlinga som kom i 2004, valgt ut og gjendikta til norsk av Jan Erik Vold. Brautigan skriver korte, fyndige dikt, fulle av hverdag, kjærlighet, oppbrudd og så forelskelse igjen, de handler om fisking, drømmer og vanviddet i politikken. Han var inspirert av Hemingway, gresk litteratur og japanske haikudikt. Han skrev lakonisk, med originale metaforer, klart og nesten alltid knapt – noe han senere ble kritisert for – og har en veldig tydelig stil. Brautigansetningene er lette å kjenne igjen. Han skriver:

«O liv! / O skjønnhet! / O hvilket skimmer som over alle ting hviler! - (For helvete, mann, / ta deg / en globoid / før / du tørner.)» Men også: «[…] Fuglene gjør musikk / slik klokkene tikker himler / i et land / der ungene elsker edderkopper / og lar dem få sove / i håret deres. […]». Han kommenterer, vakkert og vondt: «Du har fått / stjernebannerspiker / i kista / di, gutt. / Det er hva / de syntes du var verdt, / sønn.»

En kritiker sa om Richard Brautigans liv, tekster og egenart, fritt oversatt til norsk: Kjærlighet, død og skjønnhet var hans tema – og fortvilelsen over å miste dem.   

Sissel

Mary Norton : Lånerne

Jeg liker å gå rundt i biblioteket og kikke på bøker. Jeg finner altfor ofte mange jeg har lyst til å lese, noe som resulterer i ganske så store bunker på nattbordet mitt J
Fredag for et par uker siden ryddet jeg i barneavdelinga på Øyer folkebibliotek og fant flere bøker jeg kunne tenke meg å lese. Noen av dem var en serie med bøker om Lånerne av Mary Norton. Den første boka hadde ikke biblioteket, men jeg fikk lånt den inn fra et annet bibliotek.
Lånerne er en barnebok, som passer for barn fra 8 år og oppover – den har en del skrift. Den kan også brukes til høytlesing og da passer den for enda yngre barn åJ Boka har mange fine tegninger om hvordan det ser ut i huset og hvordan Lånerne bor. Jeg synes at Lånerne passer for folk i alle aldreJ

Synes du det er rart at du sjelden finner igjen sikkerhetsnåler, trådsneller, binderser? At små ting plutselig blir borte og du ikke kan finne dem igjen? Det er fordi det har vært en Låner og lånt dem, og det er disse små folkene denne serien handler om.
Det begynner med at Kate besøker fru May som bor på et rom i huset deres. De sitter med håndarbeid, men Kate er lei seg for hun har mista heklenåla si. Hun har leita overalt etter den, men finner den ikke igjen. Og det er da fru May begynner på fortellingen om Lånerne. Hun har ikke sett dem selv, men broren hennes så dem en gang han måtte være hos grandtanta si når han var syk.
Familien Klokke er en av de siste Låner-familiene som er igjen. Lånerne er bittesmå folk som lever i husene til vanlige mennesker. De lever av å låne ting de trenger av mennesker. Mat, stoffer til klær, bokser til senger osv. Menneskene får ikke tingene tilbake, men Lånerne stjeler ikke – de låner, derav navnet lånerne.
Familien Klokke bor under gulvet i huset til grandtanta til fru May, og består av pappa Pod, mamma Hjemmily og datteren Arietta. Før var det mange forskjellige familier som bodde i det huset, men nå er det bare dem igjen. Det er bare pappa Pod som er ute og låner. Det er vanskelig og litt skummelt, for det er viktig og ikke bli sett av menneskene.
Arietta får etter hvert lov til å være med pappa Pod å låne. Arietta syns det er kjempespennende. Mens Pod låner får Arietta lov til å gå en tur ut i hagen. Hun løper hit og dit, og lister seg fram i det høye gresset, men plutselig ser hun opp i et stort øye! Og hun har klart det som hun måtte passe seg for, hun har blitt sett av et menneske. Men dette mennesket er ikke farlig, dette er den lille gutten som må være hos grandtanta si fordi han er syk, og han vil ikke Lånerne vondt.
Gutten synes Lånerne er et spennende folk og begynner å samle ting til dem som de kan ha i det lille huset sitt under gulvet, og de blir riktig så velstående. Gutten fjerner en planke i spiskammerset og leverer tingene han får tak i der. Dette gjør han på natta så ikke han skal bli sett. Det er viktig å ikke låne for mye av gangen av menneskene så de merker at ting blir borte, men det tenker ikke gutten på.  Etter hvert begynner kokka til grandtanta å lure. Hun synes stadig vekk at ting forsvinner. Hun blir mistenksom og en kveld bestemmer hun seg for å ligge våken og høre etter om hun hører noe mistenkelig. Hun hører det knirke i trappa og lister seg ned og tar gutten på fersken når han har hodet nedi huset til familien Klokke. Hun blir vettskremt av de små folkene, hyler og skriker. Gutten prøver å forklare at de ikke er farlige, men kokka vil ikke ha slike parasitter i huset sitt og neste morgen skal hun få tak i en rottefanger for å få dem vekk.
Familien Klokke får panikk og gutten blir stengt inne på rommet sitt så han ikke kan hjelpe dem.
Klarer kokka å røyke ut en av de siste Låner-familien, eller klarer gutten å redde dem? Dette er den første boka i en serie på 3 bøker. Vi har noen av dem på biblioteket, men det er ikke noe problem å låne inn de vi ikke har fra andre bibliotek.

Lånerne er ei morsom og spennende bok. Og det er herlig å leve seg inn i en verden som ikke har så mye fælt i seg som vi ellers hører om i hverdagen.

Elisabeth

Flink pike av Gillian Flynn, Marco-effekten av Jussi Adler-Olsen og Et offer til Molok av Åsa Larsson

Denne fredagens blogg anbefaler ny krim, tre kriminalromaner jeg nylig har hatt glede av å lese: Flink pike av Gillian Flynn, Marco-effekten av Jussi Adler-Olsen og Et offer til Molok av Åsa Larsson. Tre svært ulike bøker, gode på hvert sitt vis.

Flink pike fortelles av to stemmer, hendelser i romanens nåtid fortelles av Nick Dunne, hans kone Amy forsvinner på deres fem-års bryllupsdag, og Nick mistenkes for å ha myrdet henne.  Amys stemme kommer inn parallelt, gjennom dagboknotater.  Historiene møtes etter hvert, men ikke før mot slutten får vi hele bildet, skremmende, men troverdig.  Troverdig i den forstand at det henger sammen, sporene er lagt ut og vi har løst rebusen skritt for skritt, blitt overrasket, men fått alle ledertrådene underveis. Kvaliteten ligger i fortellerteknikken, spenning som bygges opp og utløses i en følelse av ”ja, slik må det være!”  - Om det holder psykologisk?  Litt svart/hvitt og overfladisk kanskje, så troverdigheten henspeiler på godt plot, ikke på psykologi.  Men spennende er det så det holder i denne godt fortalte thrilleren!

Marco-effekten er krim i en annen genre, og her ligger spenningen og kvaliteten et helt annet sted.  Mye action, nesten litt for mye kanskje, og det kryper inn under huden mens en leser, avmakten hovedpersonen i boka, gutten Marco opplever.  Marco lever i et miljø preget av organisert kriminalitet i København, han er tigger og småkriminell som roter seg bort i store saker med tråder inn i departementskretser og kriminalitet på internasjonalt nivå. Det er mange tråder, men de er ikke vanskelig å følge, selv om det selvfølgelig først er mot slutten vi får hele løsningen.  Men du som vi heier på Marco, vi vil så inderlig at han skal greie seg og det er nesten utmattende med alle forfølgelsesscenene i Københavns underverden!  I dette ligger bokas fremste kvalitet.  Den reiser et spørsmål, er dette mulig? Er folk på gata i en storby så distanserte til vold og fortvilelse, er det mulig at vi bryr oss så lite og at vi er så redde?  Og hvor ulike er ikke livsvilkårene for oss mennesker på denne jord!  Fortellingen om Marco preges av en realisme som gir kunnskap som reiser spørsmål.  Dette er den femte romanen om våre litt «skakke» helter i Avdeling Q i Københavnpolitiet, Carl Mørk, Rose og el-Assad, personskildringene har aldri vært bedre enn i denne boka noe som gir øyeblikk med hvile fra dyster realisme og action.   

Handlingen i Åsa Larssons Et offer til Molok foregår i det mørke innland nord i Sverige, ikke så langt unna Kiruna.  Et barn overværer sannsynligvis at moren knivdrepes.  Hvordan få ham ut av traumer og taushet?  Og etter hvert viser det seg at noen truer ham på livet.  Handlingen i boka foregår på ulike tidsplan, det fortelles en kjærlighetshistorie fra begynnelsen av forrige århundre som etter hvert viser seg å ha sammenheng med hendelsene i boka nåtid.  I 1914 kommer den unge, modige og idealistiske lærerinnen Elina til Kiruna, hun møter disponent Lundholm tilfeldig på toget, også idealist, med kunstnervenner og drømmer om en bedre verden.  Han blir betatt av den unge, vakre kvinnen som leser Freud og Ellen Key og de to innleder et forhold som de tror kan overvinne klasseforskjellene.  Den som leser får vite hvordan det går. Etterhvert føres nåtid og fortid sammen i en forrykende spennende avslutning av boka.  Denne boka er god på nesten alle vis, den holder historisk og gir gode skildringer av nåtid, den er spennende og godt fortalt og har godt språk.  Åsa Larssons femte bok og den beste etter min mening!

Astrid

Catharina Ingelman-Sundberg : Svindel og multelikør (2013)

Er du en av dem som liker bøkene til Karen Brunck Holmqvist? Eller begynner å trekke på smilebåndet av mennesker med en god dose fantasi, kreativitet og spenstige innfall? Da garanterer jeg at du vil like Svindel og multelikør av Catharina Ingelman-Sundberg.

Diamanten er et aldershjem som ligger i Sverige. Der bor det mange pensjonister, men tilværelsen der er de lite fornøyd med. Dørene blir låst på kvelden og de blir sendt tidlig i seng. Maten smaker plastikk og medisineringen er høy. Det kommer stadig nye tiltak fra ledelsen for å spare mer penger, og en dag er det nok for noen av beboerne på Diamanten. Det hjelper heller ikke at pensjonistene avslører at de ansatte mesker seg med fersk mat på personalrommet og har adgang til et eget treningsrom.

Märtha, Lynet, Riva, Stina og Anna-Greta er alle beboere på Diamanten. Disse fem pensjonistene pleier å møtes på Märtha sitt rom. Der diskuterer de dagligdagse problemer og Märtha spanderer ofte litt multelikør som de drikker i smug for de ansatte. Alle tiltakene om å spare penger faller ikke i god jord hos denne gjengen, noe som de ofte prater om på disse møtene. En dag ser de på en dokumentar om svenske fengsler og synes at forholdene der ser mye bedre ut enn på Diamanten aldershjem. Og herfra begynner fantasien til Märtha å løpe.

Märtha er hovedpersonen i denne boka og hun begynner å legge planer om hvordan de kan få det bedre. Hun finner en genial løsning, nemlig å gjøre en forbrytelse så de havner i ett av disse fengslene. Hun funderer og tenker mye på hva denne forbrytelsen kan være, hun må også være forsiktig i avsløringen av planene til de andre pensjonistene. Både når det gjelder det å bli arrestert og det å gjøre noe ulovlig, så de ikke blir skremt og nekter å være med.. De andre i gjengen er litt skeptiske til planene til Märtha i begynnelsen, men etter hvert klarer hun å overtale dem. De bestemmer seg for å kalle seg Pensjonistligaen og nå er det den framtidige forbrytelsen som blir planlagt på møtene inne på Märthas rom. Og med Märthas berømte multelikør blir planene spenstigere og spenstigere for hvert møte.

Pensjonistligaen planlegger, prøver ut metoder, finner opp hjelpemidler og snart er de klare til dyst.. De sniker seg ut av Diamanten og bosetter seg i en suite på Grand hotel, klare til å starte med forbrytelsene som skal bringe dem inn i Sveriges fengsler – hvordan kan dette gå....

Er du ute etter en morsom bok med litt spenning så anbefaler jeg denne på det sterkeste.

Mørklegging på Grand hotel sitt Spa for å stjele verdisakene til gjestene, Sveriges største kunsttyveri, spenstige oppfinnelser, sporforvirring, løsepenger, fengsel, mafia, pengetransportran, ville ideer, en god dose flaks, romantikk og forelskelser er bare noe av det den kan by på :)

Elisabeth

Bokminner

Noen bøker betyr mer for meg enn andre.

Noen har satt seg ekstra fast i minnet fra barndommen. Slik som Jenny og kulene – hver gang jeg ser fargene blå, gul og rød sammen minnes jeg den boka. For Jenny hadde nemlig 3 kuler i disse fargene. Så før, når Freia julekuler var i fargene rød, gul, blå og gull var det ekstra stas og spise dem i jula.

En annen bok jeg husker godt fra barndommen er Storm-Stina. Den handler om Stina som er på besøk hos bestefaren sin som bor på en øy. En kveld blir det storm og dagen etter finner hun mange ting i fjæra som hun samler i en boks. Jeg husker jeg satt i senga med de to dokkene mine og leste høyt for dem. Jeg tror jeg kjente meg igjen i Stina, for jeg liker også å finne små, små ting som jeg kan samle på.

Det kan også være andre ting som blir viktige for meg fra bøker. Jeg tror at noen ganger leser man ting som kan være viktige for en der og da, som kan hjelpe til med noe man syns er vanskelig. Noe som kan gi et lite puff og et steg i riktig retning. Kanskje det er noe/noen som gir et lite hint om noe som kan være til hjelp, hvem vet. Og den personen som trenger det, kommer over noe i en bok eller en tekst, eller får lyst til å lese en spesiell bok. Og der leser man noe som gir en aha-opplevelse. Ett «åja, kanskje dette gjelder meg og?!».

Jeg har akkurat lest en slik bok, eller hørt på er vel mer riktig. En bok med små sannheter som var viktige for meg nå. Og den boka er Alkymisten av Paulo Coelho. Jeg har hatt lyst til å lese noe av han, men har ikke fått gjort det før nå. Men fredag for et par uker siden skulle jeg låne meg en ny lydbok og der sto den – Alkymisten. Jeg tror at det var meninga at jeg skulle høre den nå.

Jeg synes Alkymisten var en fin historie. Det handler om en gjetergutt i Spania som drømmer den samme drømmen 2 ganger, og siden han gjør det tror han det er et tegn på noe. Drømmen handler om at han skal finne en skatt ved pyramidene i Egypt. Han oppsøker en drømmetyder som sier han skal lete etter denne skatten, og etter litt tenking bestemmer han seg for å gjøre det. På veien møter han mange prøvelser, både ytre og indre, men han overkommer dem alle sammen ved hjelp av veiledning og gode valg.

Etter denne boka fikk jeg lyst til å lese mer av Coelho, så nå har jeg lånt meg Pilgrimsreisen på lydbok. Den første boken han skrev (står det utenpå coveret). Det er en biografisk roman om hans pilgrimsreise til Santiago.

Elisabeth

Hamsuns "Mysterier" (1892)

"Ifjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplassen for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant igjen like plutselig som han hadde kommet."


Slik starter Knut Hamsuns roman Mysterier, "den vanskelige andreboka" som han ga ut to år etter gjennombruddet med Sult. De første setningene er som et superkort resymè av boka - det er alt det rare Nagel sier, tenker og gjør den handler om. Nagel ankommer den lille kystbyen i gul dress, flere kofferter og ei fiolinkasse (fylt av skittentøy, slett ingen fiolin - han har den med for at han skal se flott og mystisk ut). Han vil oberveres når han kommer, og blir det, byens beboere er straks interessert; spekulasjonene går om hvem han er og hvilket ærend han har.

Nagel slår seg til på et vertshus, lommeboka er full av sedler og han har tilsynelatende ingen forpliktelser eller ansvar for andre enn seg sjøl. Dagene fyller han med lange turer i skogen eller i byen der han betrakter og undrer seg over menneskene rundt seg. Han kan gjøre krumspring eller komme med merkelige uttalelser for å få oppmerksomhet eller for å se hvordan folk reagerer. Han kommer lett i snakk med byens innbyggere, som prøver å fritte ham ut om hans forehavender; men han holder seg mystisk - sjøl om han i stor grad styres av innskytelser, drømmer og følelsesstemninger, som han gjerne beskriver inngående for tilhørerne. Han blir kjent med stedets doktor, med sorenskriveren, adjunkten, studenten, og ikke minst frøken Kielland. Skjønnheten Dagny Kiellands forlovelse annonseres den dagen Nagel ankommer byen, fotvilelsen over dette utløser en ung manns selvmord (eller var det det?), og også Nagel faller pladask for den unge damen, noe som nesten river ham i stykker. Den fattige og unnselige Herr Grøgaard, på folkemunne kalt Minutten, er likevel den som fengsler Nagel mest. Han er "bytullingen", klovnen, snill som dagen er lang og bøyd under latter og kommentarer fra byens bedre borgere. Nagel forsvarer Minutten og gjør seg kjent med ham, utfordrer og belønner ham, alt mens han undrer seg over hans totale ærlighet og renhet - han er så "pur" at Nagel til slutt mistenker ham for å skjule noe. 

Nagel lar seg rive med av følelser, plutselige tanker og syner, han drømmer voldsomt og holder lange enetaler for seg sjøl, han framstår som en plaget sjel, men er også fylt av livslyst. Nagel føler seg fremmedgjort i sin tid - og beskriver seg selv som "tilværelsens utlending". Romanen har blitt tolka som alt fra en krimgåte til et identitetsdrama og et psykologisk studie, og ble sett på som moderne og annerledes da den kom ut i 1892. Jeg synes boka er god, den er interessant, merkelig, tidvis litt tung, men også veldig morsom. Nagel - "tilværelsens utlending", gjorde stort inntrykk.

Anbefales!


Sissel

Vigdis Hjort: Leve posthornet! 2012

Leve posthornet! Som en liten revelje i skogen av bøker fra i fjor, et muntert trompetsignal i rekkene! Denne boka fikk meg i godt humør, denne boka underholdt meg og gjorde meg klokere, en feelgood-bok om EU’s 3. postdirektiv, tenk intet mindre.

Leve Posthornet er en samtidsroman, spennende som en triller mot slutten, selv om utfallet av Arbeiderpartiets landsmøte er kjent for mange av oss når det gjelder postdirektivet. Men allikevel lar jeg meg rive med, dette er godt fortalt og troverdig skildra. Dette er norsk samtid, med en liten dæsj Søren Kierkegaard og Ellinors utviklingshistorie mot engasjement og mening.

Hovedpersonen Ellinor er kommunikasjonsrådgiver med det tilsynelatende håpløse oppdrag å få norske postansatte til å selge budskapet sitt om hva EU’s tredje postdirektiv ville kunne føre til. Ellinor møter en virkelighet hun knapt har språk for i sin verden og møtet med de postansatte endrer henne, ikke hun dem. Det blir starten på en prosess, politisk og personlig. Spennende om språk og sannhet, du må bare lese sjøl! Lettlest og som sagt til å bli klokere av!

I disse dager trer EU’s vikardirektiv i kraft. Hva slags historier får vi da å fortelle?

Leve posthornet! er nominert til Ungdommen kritikerpris 2013.

　

Astrid