Førjulstanker og forventning - Julemysteriet av Jostein Gaarder

Forrige uke tjuvstarta jeg ventetida. For torsdag før helga var det julegateåpning på Lillehammer. Jeg synes det var litt tidlig, men siden julegata var tent så tenkte jeg at jeg kunne starte så smått og. Jeg pleier egentlig ikke å starte med juleting før 1.desember, men forrige helg satte jeg på Kurt Nilsen og kringkastingsorkesteret på pc-en, fant fram litt julepynt og kjente julestemningen komme snikende.

I morgen begynner det på ordentlig. Da er det nemlig 1.desember. Og 1.desember betyr adventskalender. Når jeg var mindre leste mor Julemysteriet av Jostein Gaarder høyt for meg og min søster i desember. Hun leste et kapittel hver dag i advent.

Boka handler om Joakim som er på utkikk etter en adventskalender – for i morgen er det 1. desember. Alle steder er de utsolgt, men plutselig ser Joakim en gammeldags kalender inne i en gammel bokhandel. Det er en slik gammeldags kalender som faren hans hadde når han var liten, med et bilde gjemt inne i hver luke. Den vil Joakim ha! Når han og faren spør hva den koster blir bokhandleren overrasket, for den har han ikke sett før. Han sier at det må være mystiske Johannes som har satt den igjen der, og sier at Joakim gjerne kan få den.

Neste morgen våkner Joakim tidlig fordi han er så spent på den nye kalenderen sin. Han klarer ikke å vente på at mor og far kommer inn på rommet sitt, han bare må åpne første luke. Inni luke nummer 1 ligger det en lapp i tillegg til at det er et bilde av et lite lam. Hva er dette for en slags kalender? På lappen står det om ei jente som heter Elisabeth som er med moren sin på julegavehandling på et kjøpesenter, noe hun synes er kjedelig. Inne i en leketøysbutikk hopper det plutselig et lam ut av utstillinga, et levende lam! Hva gjør et levende lam inne på et kjøpesenter? Lammet hopper ut av butikken og Elisabeth følger etter, lammet løper ut av kjøpesenteret og ut mot skogen. Elisabeth synes dette lammet er så fint at hun helt glemmer moren sin og følger etter lammet. Når de nærmer seg skogen ser Elisabeth at det har blitt lysere ute, og det synes hun er litt rart for det var jo mørkt når hun og moren reiste til byen. Og plutselig blir snøen mer og mer borte. Hva er det som skjer?!

Så står det ikke noe mer på lappen. Noe så spennende, tenker Joakim. Han gjemmer lappen i en gammel boks med nøkkel, for han vil ikke at moren og faren skal vite om lappen. Han lurer fælt på om det er en ny lapp inne i neste luke og klarer nesten ikke å vente med og åpne luke nummer to.

Neste morgen våkner han også tidlig og der er det jammen en ny lapp. Han setter seg ned for å lese. Og der fortsetter historien om Elisabeth.

Dette er en spennende fortelling. Med 24 kapitler, ett for hver dag i advent. Vi følger Joakim og hans spennende adventskalender, og fortellingen om Elisabeth og lammet på vei ut av byen. Nedover mot Sverige tilbake i tiden, helt ned til Betlehem og til år 0 da Jesus ble født. I hvert kapittel er det en ny person eller et dyr som henger seg på Elisabeths og lammets tur nedover Europa. Det er en adventskalender om en adventskalender, en kalender inni kalenderenJ

Dette er min yndlingsadventskalender som jeg prøver å få med meg hvert år. Enten at jeg leser den selv, eller at jeg og noen andre møtes og leser høyt for hverandre eller som i fjor da jeg lånte den på lydbok og hørte på et kapittel hver dag. I år skal jeg kanskje både lese den og høre på den, jeg gleder meg!

Elisabeth.

Solveig Pålsrud: I rimdrakt til hverdag og fest (2012)

Poesi i hverdagen løfter og det er en glede at Solveig Pålsruds dikt og leilighetsvers finnes i bokform, utgitt på Dale-Gudbrand nå i 2012.  Solveig Pålsrud er fra Tretten i Gudbrandsdalen og skriver underfundige, slagferdige og lekne vers på rim om livets viderverdigheter.  Her er dikt skrevet på skrivekurs på Nansenskolen i Lillehammer,  dikt skrevet til Søndagsposten i NRK og leilighetsvers og prologer til små og store anledninger på Tretten og i Øyer, Prolog ved tusenårsskifte og dikt om de små og store ting i hverdagen.   

 

 

Her en smakebit, innledningsdiktet Fra det gamle setteri:

 

Her fins så mange typer

som jeg rent har

gått meg vill i,

til store ord for

søndagsklær

og ord for dyrt og billig.

Til mange gode, varme ord

som er til sang og salme,

og søte smile- smiskeord

som av og til gir kvalme.

Typer til de harde ord

som ofte følger makta,

rette, kalde klare ord

som krast beskriver fakta.

I rusket rundt om typene

romsterer fantasien,

den leter etter lette fnugg

den gjerne vil få gi en.

Der stabler den seg

ørsmå rim,

som når de får litt sverte

og trykkes på et ark papir,

kan pirke en i hjertet.

 

 

2.november 2012

Astrid

Karen Brunk Holmqvist : Rosa elefanter (2012)

For litt siden kom Karen Brunk Holmqvist ut med en ny bok, nemlig Rosa elefanter. Etter å ha lest de andre bøkene hennes gledet jeg meg til å lese denne.

Karen Brunk Holmqvist skriver noen humørperler av bøker. Hun har gitt ut fire bøker.  Potensgiverne, Rapsgubbene og Sirile gentlemen, og nå Rosa elefanter. Et fellestrekk ved disse bøkene er at de handler om eldre mennesker på den svenske landsbygda.

Rosa elefanter handler om Selma og Artur som bor i ei lita bygd litt utenfor selve sentrum. Der lever de som de alltid har gjort. Men nå har de fått to nye naboer. I det ene huset flytter det inn en dame på deres alder, Disa, som danser naken ute på trappa. I det andre kommer det er et par som setter opp et stort sirkustelt i hagen der de arrangerer vekkelsesmøter, og som graver ned noe i en plastikkpose i hagen.

Disa har arvet huset fra foreldrene sine. Selma og Artur husker at hun besøkte dem innimellom, men kjenner henne ikke selv om de er på samme alder. Disa klarer etterhvert å komme under huden på Selma og Artur, men de andre naboene er spesielt Artur mistenksom på. Det blir for mye for Artur.  Han synes at det skjer litt for mange merkelige ting og er redd for hvordan dette vil påvirke samfunnet.

Karen Brunk Holmqvist er flink til å beskrive menneskene i bøkene sine. Jeg lever meg inn i historiene og ser for meg personene og handlingen. Og for noen mennesker! De har en imponerende kreativtiet, lar fantasien løpe løpsk, er ikke redd for å ta nye steg, eller for og si hvordan ting egentlig er. De er rett og slett helt herlige. Jeg sitter og leser, og kjenner at munnvikene mine løftes oppover, og overrasker meg selv ved plutselig å humre høyt.

Vi har alle bøkene på biblioteket. Alle i bokform og noen på lydbok. Kom innom og få en god leseropplevelse.

Elisabeth

Per Pettersons ”Jeg nekter” (2012)

Det er høsten, helt plutselig langt uti september, skriver Per Petterson i sin nyeste roman. Han beskriver en skumrende høstmorgen, den fuktige lufta og trærne langs motorveien som lyser dunkelt gult og rødt. Akkurat som det er her nå, rundt meg og når jeg kjører til og fra jobb. Det tar ikke mange sidene før jeg lever med Jim, en av to hovedkarakter i Jeg nekter. Jeg leser, øynene flyter nedover sida, ikke fort, ikke sakte, helt fristilt tanker om hvordan jeg leser eller hva eller hvorfor, jeg bare er i boka, med en gang. Det er en av grunnene til at jeg liker Pettersons bøker så godt. Til Sibir, Ut og stjæle hester. I kjølvannet og Jeg forbanner tidens elv, som nok er de to jeg liker aller best. Denne nye er helt oppe sammen med dem. Når jeg leser disse skildringene, beretningene om menneskene, Per Pettersons mennesker; føler jeg en slags stille glede. Det kan være vondt, ikke så sjelden smertefullt, men alltid likevel godt.  

Jim og Tommy vokser opp sammen. Vi blir kjent med dem, på hver sin kant, de er noenogfemti, og de har ikke sett hverandre på 35 år. De var bestevenner, av den typen som ikke trenger og reflektere over hvorfor eller hvordan, de bare er det, det er de to, de er på mange måter hverandres nærmeste, og begge kjenner det når noe holder på og skje med den andre. Så skjer det noe, som de jo også kjenner, begge to. Men ikke på samme måte. Det kommer mellom dem, og avskjærer vennskapet, tar dem bort fra hverandre. Helt til de møtes tilfeldig en morgen på hengebrua over til Ulvøya, Jim fiskende i losjakke og blå strikkelue, Tommy kjørende i sin nye Mercedes.

I avsnitt får vi blikk inn i Jim og Tommys liv, oftest gjennom deres egne fortellinger, noen ganger via andre, som Tommys søster Siri. Vi følger dem i barndom og ungdom på Mørk, og vi er med dem i nåtid, i et døgn i september i 2006.  

I Per Pettersons språk skrives menneskene fram på en måte som jeg syns er helt eget for han. Det er som om tankene mine tilkobles språket, og jeg tenker ordene i dèt øynene glir over sidene. Jeg ville antagelig følt noe annet enn Jim i dèn situasjonen, eller handla  annerledes enn Siri i dèn situasjonen, men likevel føles det aldri fremmed, alltid naturlig eller kanskje nødvendig. Ikke sjelden må jeg stoppe opp og lese, snakke, setningen en gang til, fordi den er så fint lagd. Det gjør at omgivelsene, det inni meg og det mellom meg og andre, lyssettes annerledes for ei stund. Det er deres verden jeg lever i der og da, samtidig farger den av på min. Jeg nekter er på den måten. Jeg har den med meg, og den kommer til og farge av lenge.

Sissel

Jo Ørjasæter: Nils Collett Vogt - dikter, opprører og kulturpersonlighet

Sist gang jeg blogget, blogget jeg om trær og poesi og siterte Nils Collett Vogt.  Jeg har tenkt på ham siden da, kanskje fordi jeg kom på at han endte sine dager på Røde Kors klinikk på Lillehammer, et steinkast unna der jeg nå sitter og blogger.  I dette landskapet jeg ser ut på nå, utsikten fra vinduet, de blå åsene og innsjøen, her levde han det siste året av sitt liv, fra januar 1937 til han døde Lille juleaften samme år.  Jeg sender varme tanker til den gamle bohem og henter fram igjen Jo Ørjasæters biografi, Nils Collett Vogt – dikter, opprører og kulturpersonlighet fra 2004.

Nils Collett Vogt, en norsk lyriker med arv fra Welhaven, Wergeland og Bjørnson. Embedsmannsønn og opprører, mye felles med Bjørnson, robust og aktiv og romantisk, men av et annet format.  Debuterte 1887 med Digte og utga en rekke bøker, hovedsakelig diktsamlinger. 

Hvorfor kom Nils Collett Vogt til Lillehammer?  Kanskje først og fremst fordi Sigrid Undset bodde her?  Nils Collett Vogt og Sigrid Undset var venner på tross av aldersforskjellen, de var forfatterkollegaer og begge var Kristianiaforfattere med stor kjærlighet til Vestre Aker og Nordmarka.  Naturen har en ruvende plass i begge forfatterskapene. De brevvekslet gjennom hele sitt voksne liv, en brevveksling Nils Collett Vogt tok initiativet til som da Undset var ung debutant, og hun besøkte ham i Fredriksværk i Danmark på vei til Roma i 1909.  Begge var formenn i Norsk forfatterforening, han fra 1916-19, hun fra 1935-1945, og de fikk Statens kunstnerlønn samme år, i 1923.

 Det var Norsk forfatterforening som fikk Nils Collett Vogt hjem fra Sverige til Norge og til Lillehammer, i 1937, og forfatterforeningens formann Sigrid Undset var som sagt sentral i den avgjørelsen.  Sigrid Undset besøkte ham på Røde kors, hver søndag klokken ett, og Jo Ørjasæter skriver i Nils Collett Vogt – dikter, opprører og kulturpersonlighet at det kom blomster til sykerommet fra hagen eller vinduskarmen på Bjekebæk hver dag! Rommet ble omgjort til en blomsterhave forteller han deres felles forfatterkollega og venn Nini Roll Anker, med en undertone som kan antyde at det ble i meste laget.  Jo Ørjasæter siterer også et brev fra Eugenia Kielland: ”Kanskje hadde hun en følelse for ham, som fikk slå ut ved dødsleiet”. Om Sigrid Undset.  Brevvekslingen mellom de to vitner om nært vennskap (Ørjasæter , s. 143).  

I begravelsen i Oslo talte Sigrid Undset så beveget at det knapt var mulig å høre hva hun sa. Den 17.mai 1938 holdt hun hovedtalen ved Nationaltheatrets minnematiné for Nils Collet Vogt med blå gensianaer på brystet, året første fra Asker, blå var Nils’ farve i følge Nini Roll Ankers dagbok.  Ikke romantikkens blå blomst kanskje, men poesiens?

Nils Collett Vogt var vårens dikter, en talsmann for den nye tid i 1880-årene, en av Kristianiabohemen.   Nils Collett Vogt i skriver i et brev, med utsikt fra Holmenkollen: ”Fra mit vindu har jeg det samme landskap for øie, som jeg har kjent, fra jeg var barn, og fjorden ligger foran mig i tindrende blaat. Og himlen er høi og klar.  Og langs alle stier blaaveis, som der lukter sten og mose og rindende vand av”.   

 Fra mitt vindu ser jeg høstens klarblå høye himmel og Mjøslandskapet hvilende rolig mot høst og vinter.

Naar saa vinterstormen kommer
-- hele skogen farer sammen,
og de gule altar-lys
slukkes ut ved første gys,
blade fyker om som gnister,
luften blekner, sneen falder, - -
er det kun de høie graner,
der lik store, sorte faner,
suster gjennom skogens haller.

Astrid, 16.september 2012

Lucinda Riley : Jenta på klippen (2012)

Grania reiser fra samboeren sin i New York etter at hun mistet deres ufødte barn. Uten forklaringer eller noe slags svar reiser hun hjem til Irland og foreldrene sine.

I Irland kommer hun i kontakt med barnet i nabohuset, Aurora. En familie som har koblinger til hennes egen – uten at hun vet hvordan. Grania forelsker seg i dette barnet, som har mistet moren sin og har en far som er mye borte. Faren til Aurora spør om Grania vil passe henne når han skal bort på reise og etter noe tenking bestemmer hun seg for det.

Moren til Grania liker ikke at disse familiene på nytt vikles inn i hverandre – for tidligere har det har ikke ført noe godt med seg.

Matt, samboeren fra New York, ringer og ringer for å få tak i Grania, for han forstår ikke hva han har gjort galt. Men Grania nekter å prate med han.

Gjennom boken følger vi Grania, Matt, Aurora og andre personer som har noe å gjøre med familieforviklingene. Jeg dras inn i de forskjellige historiene og blir stadig overrasket over det som skjer.

Det som slår meg etter å ha lest denne boka er hvor viktig kommunikasjon er. Det er mye som kunne vært annerledes, lettere løst og ikke skapt så mange problemer hadde man ikke misforstått andre eller selv blitt misforstått. Hvis man hadde turt å spørre eller fortelle, og ikke minst vært åpen for forklaringer. Som Aurora sier på slutten «... det overrasket meg alltid hvor vanskelig de hadde for å si hva de (voksne) mente, selv om jeg så at de hadde det vondt fordi de elsket hverandre. Stolthet, sinne og usikkerhet kunne så lett ødelegge alle muligheter for et lykkelig liv.».

Jenta på klippen er en fengende bok som spenner fra 1.verdenskrig til tiden i dag. Lucinda Riley har også skrevet en bok som heter Orkideenes hemmelighet. Begge to anbefaler jeg på det sterkeste og begge to har vi på biblioteket – så kom og lån :)

Elisabeth

Clementines musikk. Om "Bilydar" av Marianne Clementine Håheim (2012).

Det er ikke ofte jeg leser dikt. Jeg vet ikke hvorfor. Vane. Ubetenksomhet? Uvane, kanskje. At sjøl om jeg ikke vil det, tenker jeg fortsatt på de tynne, for det er de oftest, diktbøkene, som vanskelig tilgjengelige. Jeg må legge meg i selen for og åpne dem opp, sette meg ned og begynne å lese. Ikke minst velge ut en. For jeg har liksom ingen oversikt over det landskapet diktsamlingene utgjør - skal jeg  gå inn i det på måfå, eller kanskje orientere meg etter de store bautaene?

Kanskje er det ikke så nøye. Innfallsmetoden er en tredje mulighet. Heldig som jeg er, får jeg åpne stadig nye esker med bøker som blir levert biblioteket. Etter at Kulturfondets siste forsendelse er klargjort, sitter jeg med Marianne Clementines Bilydar i hendene. Jeg er ganske sikker på at det er omslaget som får meg til og bla i den, nesten uvilkårlig (Exil design har ansvaret for det – etter utforsking av http://www.exil.no er jeg fan!). Jeg låner den med meg hjem, en sein kveld leser jeg, og med èn gang liker jeg språket. Ikke bare liker, jeg betaes. Kan man si det? Setningene spraker, spruter, ordene står sammen med hverandre på en annerledes måte, en fin måte, en måte som gjør at bildene flimrer bak øynene mens jeg leser, jeg leser og tenker at dette er noe av det beste jeg har lest på lenge og at nå må jeg sove litt og kan det være like bra når jeg begynner og lese igjen på side 35 i morgen tidlig?   

-

Med sola inn soveromsvinduet og morgendisen hengende under åsen er fortsettelsen av boka like bra som jeg håpa. 

eg går på hardcorekonsert

for å hamre tankane

i stykke

gutane på scena er

17 år

og det får meg til å grine

fordi ribbeina deira 

ser ut som

små piano under skjortene

Clementines "eg" snakker ofte via kroppen, sin egen og andres. Kroppen i seg sjøl skildres, samtidig fungerer arr, søkk og blødende tannkjøtt som bilder på følelser og tanker.  Hun skriver om musikk, om bestemora, om et kjærlighetsforhold. Om musikk igjen. Boka består av små dialoger og dikt, oftest korte og alltid rytmiske. Det er også en historie, som på sitt vis henger sammen fra start til slutt

Nå har jeg fått en lyrikkfavoritt.

Sissel