Lucinda Riley : Jenta på klippen (2012)

Grania reiser fra samboeren sin i New York etter at hun mistet deres ufødte barn. Uten forklaringer eller noe slags svar reiser hun hjem til Irland og foreldrene sine.

I Irland kommer hun i kontakt med barnet i nabohuset, Aurora. En familie som har koblinger til hennes egen – uten at hun vet hvordan. Grania forelsker seg i dette barnet, som har mistet moren sin og har en far som er mye borte. Faren til Aurora spør om Grania vil passe henne når han skal bort på reise og etter noe tenking bestemmer hun seg for det.

Moren til Grania liker ikke at disse familiene på nytt vikles inn i hverandre – for tidligere har det har ikke ført noe godt med seg.

Matt, samboeren fra New York, ringer og ringer for å få tak i Grania, for han forstår ikke hva han har gjort galt. Men Grania nekter å prate med han.

Gjennom boken følger vi Grania, Matt, Aurora og andre personer som har noe å gjøre med familieforviklingene. Jeg dras inn i de forskjellige historiene og blir stadig overrasket over det som skjer.

Det som slår meg etter å ha lest denne boka er hvor viktig kommunikasjon er. Det er mye som kunne vært annerledes, lettere løst og ikke skapt så mange problemer hadde man ikke misforstått andre eller selv blitt misforstått. Hvis man hadde turt å spørre eller fortelle, og ikke minst vært åpen for forklaringer. Som Aurora sier på slutten «... det overrasket meg alltid hvor vanskelig de hadde for å si hva de (voksne) mente, selv om jeg så at de hadde det vondt fordi de elsket hverandre. Stolthet, sinne og usikkerhet kunne så lett ødelegge alle muligheter for et lykkelig liv.».

Jenta på klippen er en fengende bok som spenner fra 1.verdenskrig til tiden i dag. Lucinda Riley har også skrevet en bok som heter Orkideenes hemmelighet. Begge to anbefaler jeg på det sterkeste og begge to har vi på biblioteket – så kom og lån :)

Elisabeth

Clementines musikk. Om "Bilydar" av Marianne Clementine Håheim (2012).

Det er ikke ofte jeg leser dikt. Jeg vet ikke hvorfor. Vane. Ubetenksomhet? Uvane, kanskje. At sjøl om jeg ikke vil det, tenker jeg fortsatt på de tynne, for det er de oftest, diktbøkene, som vanskelig tilgjengelige. Jeg må legge meg i selen for og åpne dem opp, sette meg ned og begynne å lese. Ikke minst velge ut en. For jeg har liksom ingen oversikt over det landskapet diktsamlingene utgjør - skal jeg  gå inn i det på måfå, eller kanskje orientere meg etter de store bautaene?

Kanskje er det ikke så nøye. Innfallsmetoden er en tredje mulighet. Heldig som jeg er, får jeg åpne stadig nye esker med bøker som blir levert biblioteket. Etter at Kulturfondets siste forsendelse er klargjort, sitter jeg med Marianne Clementines Bilydar i hendene. Jeg er ganske sikker på at det er omslaget som får meg til og bla i den, nesten uvilkårlig (Exil design har ansvaret for det – etter utforsking av http://www.exil.no er jeg fan!). Jeg låner den med meg hjem, en sein kveld leser jeg, og med èn gang liker jeg språket. Ikke bare liker, jeg betaes. Kan man si det? Setningene spraker, spruter, ordene står sammen med hverandre på en annerledes måte, en fin måte, en måte som gjør at bildene flimrer bak øynene mens jeg leser, jeg leser og tenker at dette er noe av det beste jeg har lest på lenge og at nå må jeg sove litt og kan det være like bra når jeg begynner og lese igjen på side 35 i morgen tidlig?   

-

Med sola inn soveromsvinduet og morgendisen hengende under åsen er fortsettelsen av boka like bra som jeg håpa. 

eg går på hardcorekonsert

for å hamre tankane

i stykke

gutane på scena er

17 år

og det får meg til å grine

fordi ribbeina deira 

ser ut som

små piano under skjortene

Clementines "eg" snakker ofte via kroppen, sin egen og andres. Kroppen i seg sjøl skildres, samtidig fungerer arr, søkk og blødende tannkjøtt som bilder på følelser og tanker.  Hun skriver om musikk, om bestemora, om et kjærlighetsforhold. Om musikk igjen. Boka består av små dialoger og dikt, oftest korte og alltid rytmiske. Det er også en historie, som på sitt vis henger sammen fra start til slutt

Nå har jeg fått en lyrikkfavoritt.

Sissel

Om trær og poesi

Jeg har en litterær hage.  En hage det blir lest i – og en hage det gror poesi i!  Men virkeligheten kan være brutal, i poesien som i naturen.  På min bestilling hogg en staut gardbruker fra Tretten ned et dikt av Tor Jonsson i fjor høst, Norsk natur, ei lys bjørk og ei mørk gran, et vakkert par som hadde vokst ved siden av hverandre ved gjerdet mot naboen i mange år:  ”Eg er grana, mørk og stur./ Du er bjørka. Du er brur/ under fager himmel./ Båe er vi norsk natur.” Men akk, grana ble så tett og høy at den tok morgensola på verandaen…  Og grana var dessuten blitt dobbelt så høy som bjørka på 20 år, snakk om å ta seg til rette!  Graner er uforstyrrelige, uforanderlige gjennom alle årstider. Nils Collet Vogt skriver ”Var jeg blot en gran i skoven” i debutsamlingen Digte i 1887, ”Det er alt blit sent paa høsten./ Luften dirrer ikke mer./ Isblaa staar den nu og ser/ paa de søileslanke birke,/ der lik gule alterblus/ lyser op i skogens kirke.”  Som ospa, gyllen om høsten før lauvfall.

Ospa i min hage får stå.  På tross av at den enkelte somre har meldugg og er langt mindre eksotisk enn edelgranene den står sammen med.  Den får stå fordi den er en vesaas-osp.  Et livssymbol som skal strekke seg mot himmelen!  I Tarjei Vesaas’ poetiske roman Fuglane rammes ospa av lynet, et varsel om en ulykke. Hos meg står ospa ennå og skjelver og hvisker gjennom skiftende årstider.

Så er snart denne sommeren over.  Hvor blir det av disse somrene?  Og jeg blir stadig ett år eldre!  Nå sitter jeg i morgensola i hagen og leser aviser og drikker kaffe.  Et kjølig drag, en umiskjennelig anelse av høst i lufta, sjøl om sola varmer!  I Klassekampen skriver forfatteren Mette Karlsvik 8.august et essay om Fuglane.  Hun vandrer i fjellet og finner boka på en turistforeningshytte og den blir en følgesvenn på turen, ”ein gamal venn, som kjem brått på, men godt på”.  Jeg leser med glede Karlsvik om Vesaas og om Mattis, Tusten, har lest boka for mange år siden, og husker det lavmelte, knappe språket i boka, det vakre og stille alvoret.  Og brått blir det en samtidighet, en sammenheng mellom det jeg erfarer i min ettersommer med høstdrag og Mette Karlsviks skildringer av seinsommer og tidlig høst ved Fondsbu i lys av Vesaas. ”Kalenderen seier seinsommar, tidleg haust.  Men som Mattis frys ungdommane fast her oppe.  Sjølv sjøen er frisk i fargen. Kvit ved stranda, mørk turkis på djupt vatn. Det tynger snart mot beina til badarane.  Kaldare blir det og.  Mørkare, fangande, til ein er omslutta av det vesaaske djupet. ”

Seinsommer i ospa mi før den feller bladene. ” Som lauv”, skriv Vesaas i eit dikt:” er du og eg. /Fort skjelvande /og fort borte. /Kom – ”

Astrid
17. august 2012

Sommeren 2012 = fint lesevær!

Nå er bibliotekene i Øyer og på Tretten åpne igjen. Håper dere har hatt en fin litteratursommer så langt. Været har jo vært så som så, altså ypperlig til å kose seg inne med en god bok:)

Jeg har i hvert fall lest en del. Ikke så mye som jeg hadde planlagt og lånt inn bøker til. Jeg klarer aldri å begrense meg når jeg låner bøker, for det er så mye som frister.

Noe av det jeg har lest er bøkene om Nancy av Elsie Johansson. Tre bøker om Nancy og hennes oppvekst på den svenske landsbygda før, under og etter 2. verdenskrig. Glassfuglene, Vårblomsten og Nancy heter de. Nancy Tåpelles, som familien kalles pga av en ulykke som skadet farens tær og gjør at han halter, bor sammen med sine foreldre og noen av de eldre søsknene på et lite bruk på en liten plass i Sverige. Familien hennes er ikke av de rikeste, men de klarer seg.  Det er mye prat i slike små bygder og de vil ikke gjøre noe så de blir snakket om. Så de holder seg mye for seg selv.

Gjennom disse 3 bøkene forteller Nancy sin historie om hvordan det er å leve under slike kår, med hennes familie og hva hun må gjøre for å hjelpe til og beskytte dem. Nancy er den minste i søskenflokken, men hun føler likevel på et ansvar når det til slutt bare er hun som bor igjen hjemme – og hun legger sine egne ønsker på hylla.

Bøkene er skrevet i et gammelmodig språk som jeg tror samsvarer med tiden det handler om. Språket føles litt traust, men det kjennes så riktig ut og jeg får en forståelse av hvordan det kunne være å ha det slik – å være fattig og leve under vanskelige kår.

Jeg anbefaler gjerne disse bøkene. Jeg er glad i bøker fra såkalt «gamledager». Jeg synes det er spennende å bli dratt inn i livet til personene i bøkene og hvordan det er å være dem. Jeg må lese videre, og synes alltid det er kjedelig når en bok er slutt.  For jeg har jo blitt så godt kjent med dem i bøkene, og ville gjerne fulgt dem videre i livet.

Har dere lest noen gode bøker dere vil anbefale til oss her på biblioteket eller noen av leserne våre? Legg igjen en kommentar eller kom innom og prat med oss – så kan vi bringe det videre:)

Ønsker alle velkommen til biblioteket for å låne nytt lesestoff :)

Elisabeth

Hør på bøker i sommer!

I dette innlegget vil jeg slå et slag for lydbøker. Det er et genialt fenomen. Etter at jeg fikk min første digibok for 2 år siden ble jeg bergtatt. Før så tenkte jeg at lydbøker ikke var noe for meg, og at det var vanskelig å følge med. Men der tok jeg feil.

Lydbøker er en kjempefin måte å få med seg litteratur på. Hvis man ikke får til å lese selv, ikke kan å lese, liker å bli lest for, eller bare liker å veksle litt mellom å høre på bøker og å lese selv.

Jeg er ikke så ‘kritisk’ når jeg velger hvilke lydbøker jeg vil høre på, det har sikkert noe å gjøre med at jeg bare hører historien og ikke leser den selv. Jeg er mer fleksibel og hører på barnebøker, søte romaner, til og med hardbarka krim. Lydbøker gjør meg mer åpen for andre sjangre som jeg ikke ville valgt hvis jeg skulle lest boka selv, og det synes jeg er spennende.

Jeg personlig synes lydbøker er supert å høre på når jeg gjør andre ting. Det være seg å vaske, stelle i hagen eller å gå tur. Kjedelige oppgaver blir morsommere med en god bok i bakgrunnen, og artige ting blir bare enda bedre med en bok på øret. Jeg er redd jeg  kommer til å sovne hvis jeg bare sitter stille og hører på, eller at det er fort gjort å 'falle' ut av historien. Men det er mulig jeg tar feil. Kanskje noen av dere har noen erfaringer på dette?

Jeg vil altså oppfordre alle til å gå på biblioteket og låne seg lydbøker for sommeren. Som man kan høre på når man gjør kjedelig, men nødvendig husvask, sette på i bilen på lange bilturer i ferien, hvis man skal male huset eller har noen andre prosjekter. Eller kanskje hele familien kan sette seg til rette i sofaen en regntung sommerdag og kose seg med en fin lydbok.

Den siste jeg hørte på var «Vi på Saltkråkan» av Astrid Lindgren – en nødvendighet å få med seg på sommeren. Denne gang som lyd på øret – men det kan nok hende jeg må lese den også... :)

Elisabeth

Kristopher Schau: På vegne av venner (2009)

Kristopher Schau bestemmer seg for å gå i begravelser! Og ikke fordi noen han kjenner er død.  Et forholdsvis sært reportasjeprosjekt, som blir til ei lita forunderlig bok om å gå i begravelser og bisettelser betalt av det offentlige, fordi den døde ikke har familie eller venner som kan besørge dette. Begravelser med tomme benker. 

Begravelser handler mer om livet enn døden, skjønt det er vel sider av samme sak. Og gjennom noen detaljerte skildringer av seremonier med prest og begravelsesbyrå i Østre og Vestre krematorium i Oslo, får vi fragmenter og gjetninger, små historier, livshistorier fra Norge i dag.  Dette er samtidshistorie!  Og tekstene vi kjenner fra begravelsesritualet stiger fram på en ny måte under lesning.  Og Schau er på parti med den avdøde, han gledes når presten skaper verdighet og skammer seg når det blir slapp rutine og hastverk.  Schau betrakter ritualene med åpenhet og et skjevt blikk, og betrakter samtidig seg selv i dem.  Og han er ingen kikker.

Kristopher Schau er i evig dialog med Kristopher Schau og omgivelsene. Kan ikke forklare, men dette er ei lita bok jeg hadde stor glede av å lese, er bok som berører meg, får meg til å reflektere og å smile.   På vegne av venner.

Astrid

Sjón: Dine øyne så meg (2001)

I den lille byen Kükenstadt i Nord-Tyskland, der en skulptur av en hanekylling og en altertavle på størrelse med en manns håndflate er de største attraksjonene, bor Marie-Sophie. Hun jobber som tjenestejente på Vrieslander, et gjestgiveri som med sitt indre liv og fargerike beboere utgjør et eget lite samfunn i byen. Utenfor raser andre verdenskrig, og en dag blir en utmagret og taus flyktning brakt til vertshuset. Marie-Sophie blir satt til å overvåke ham på et hemmelig rom, der hun stadig omarrangerer bagasjen hans, som består av en koffert og en underlig hatteeske. Samtidig undres hun over hvem mannen egentlig er, hvorfor er han så viktig, og stemmer ryktene om at han kan forandre verdenshistoriens gang? Hun filosoferer og tenker høyt, forteller små historier like mye til seg selv som til flyktningen, for som hun sier, ”Det er da enda bra at noen fikser litt på verden, så begredelig som den ser ut i dag, overskyet og i ferd med å briste ut i gråt”. Flere fortellinger flettes i hverandre underveis, og vi hopper fram og tilbake mellom hendelsene på vertshuset og fortellinger om mirakler og myter. Vi får blant annet høre om kampen mellom djevelen og den forfengelige erkeengelen Gabriel, og om engelen Freude som samler menneskenes drømmer i ei bok.

Islendingen Sjón er multikunstner; han har gitt ut flere diktsamlinger og romaner, skrevet barnebøker, skuespill, tekster for artisten Björk og deltatt i ulike kunstprosjekter. Han kaller selv ”Dine øyne så meg” for en sentimental kjærlighetsroman. Han tar oss med inn i opplevelsen to mennesker har av hverandre og av verden rundt, og hvordan tilsynelatende små og ubetydelige hendelser kan berøre oss dypt.  Boka er alvorlig og trist, men også fylt med små, rare innfall ("lesing er jo en slags drømmesøvn", står det et sted i boka) og mye humor. Etter min mening en veldig god leseopplevelse.

Sissel