Nikolaj Frobenius: Så høyt var du elsket, 2011

”Så høyt var du elsket”, tittelen lover noe vakkert og er nesten høystemt bibelsk og jeg får assosiasjoner til Johannes evangeliets «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne….»(Kap 3:16).  Og boka handler rett nok om forholdet mellom far og hans eneste sønn. 
Bokas omslag et også vakkert, et eldet mannsansikt, rynket vakkert og vennlig, og greiner av et blomstrende kirsebærtre, alt lyst og nesten overjordisk, døden er nærværende og tittelen henspeiler også på døden, høyt var du elsket, ikke høyt er du elsket.  Kirsebærtreet får meg til å tenke på sluttscenen i fjernsynsserien av Jonas Gardell som handler om kjærlighet og død, med to elskende hånd og hånd i en sky av blomstrende kirsebærtrær.  Eller ”Le temps des cerises”, som betyr kirsebærtiden, en sang som egentlig ble skrevet på midten av 1800-tallet, tilegnet en ung kvinne som døde på barrikadene i Paris i kampen for en bedre verden.  Kirsebærtiden kunne også vært en metafor i denne boka.

”Så høyt var du elsket” er hverken revolusjonær eller religiøs.  Den handler om en gammel far som rammes av slag og som forkrøples fysisk og psykisk, han endrer karakter og personlighet, blir uberegnelig, litt utagerende og absolutt ikke snill.  Alt dette fortelles fra sønnens synsvinkel, en sønn som fortvilet følger faren i hans veg gjennom helsebyråkrati mot død og den endelige slutten.   Far nekter å dø, han overlever stadig nye slag.  Boka baserer seg på hendelser i Nikolaj Frobenius eget liv.

Boka inneholder en av de vakreste kjærlighetsscenene i norsk litteratur, men det må du lese selv.  Avslutningsvis et sitat fra boka: «Selv for den mest forherdede, hatefulle kjøter er det ikke mulig helt å stenge døren til nådens lys.  Et streif av kjærlighet, ren eller skitten, det er likegyldig.  Alle som har kjent det, ønsker seg det igjen.  Verden er rasjonell og mekanisk, styrt av penger, makt og begjær, sjelden av kjærlighet.  Vi mister troen på varmen, ofte og naturligvis.  Men kan du stenge døren når du får øye på det ubegripelig-milde lyset fra kjærlighetens utelampe?».

10.januar 2014   Astrid

Anna Gavalda – Saman er ein mindre aleine

Når jeg leser bøker hender det ofte at jeg selv finner løsninger på problemene til personene i boka. Som f.eks. i Anna Gavaldas bok Saman er ein mindre aleine.

Boka handler om Camille, Philibert, Franck som bor i Paris. Camille er en jente i 20årene som bor på et lite kott øverst i boliggården der Phillibere og Franck også bor, de to deler leilighet.

Vi får fort vite at alle personene har sitt å stri med. Camille jobber om natten, for hun syns dagen er vanskelig, og klarer nesten ikke å spise for det er noe inni henne som tar all plassen. I tillegg stenger hun alle rundt seg ute og lar ikke noen hjelpe henne eller få ta del i livet sitt. Franck jobber også om kvelden og natten, som kokk. Han lever nattelivet i Paris med nye jenter like ofte som han skifter sokker. I tillegg har han en bestemor, Paulette, som bor litt utenfor byen som blir mer og mer glemsk. Franck er den eneste som er igjen til å ta vare på henne og etter at hun skader seg må han bestemme om hun må på sykehjem eller kan fortsette å bo hjemme. Phillibere er også en person som har det vanskelig. Phillibere selger postkort i Paris. Han kommer fra en velstående familie og jobben hans er ikke bra nok for familien hans. 

Når jeg leser denne boka om personene som sliter og har problemer med å ta viktige valg begynner jeg å fantasere om hvordan jeg ønsker at det skal gå med de. Tenk om Franck og Camille møtes, og Camille blir ansatt for å ta vare på Paulette. Og Paulette og Camille får et nært forhold som gjør at Camille kan åpne seg for henne og fortelle om det hun sliter med. Og så lærer Franck Camille og kokke, og hun får i seg mat. Og kanskje det blir romantikk mellom de to. Og så blir bestemoren til Franck frisk. Og så «levde de lykkelig i alle sine dager»...... 

Dette er en av fortsettelsene jeg dikter opp i hodet mitt. Noen ganger er jeg helt sikker på at det går slik som jeg tenker og tror at det skal gå. Jeg har alltid en lykkelig slutt i hodet mitt, og jeg blir overraska og noen ganger lei meg når det ikke ender slik jeg syns det burde.

Men det er egentlig litt bra å, for livet er jo ikke alltid lykkelig og slik man kunne ønske seg at det var - og det var mine visdomsord denne gang :) 

Om det boka endte slik jeg kunne ønske eller om den ikke gjorde det må du finne ut selv. Jeg anbefaler den sterkt- den var veldig fin. Jeg ble dratt inn i historien fra første stund og gledet meg til neste side for å finne ut hva som skjedde videre.

 

29.11 2013

Elisabeth

Rachel Simon: Historien om Vakre jente (2012)

Handlingen foregår i Pennsylvania, USA. Boka starter med at Martha som er en pensjonert lærer og enke, en regnfull kveld 1968 hører banking på døra. Hun åpner nølende, de to fremmede sier ikke et ord, de skjelver av kulde og utmattelse. Martha slipper inn den vakre jenta og den mørkhudede mann, vel inne i huset oppdager hun at de også har med seg et spebarn. Paret gjemmer barnet hos Martha. Hun vet ikke at de er forfulgt, men like etter blir jenta brutalt ført bort av vakter, mannen klarer å flykte. Jenta hvisker til Martha: Gjem henne!

Martha oppfatter kvinnens barnslige vesen og at mannen ikke kan høre. Hun skjønner at mannen ikke er far til barnet. Men hun oppfatter at de deler håp og følelser og viser stor omsorg for hverandre og barnet.   

Marthas postkasse har et fyr med fyrvokter på. Fyret er et symbol for trygghet for jenta, fordi søstera Hannah har sagt: I fyret er vi trygge. Derfor velger hun Martha si dør.

Vi følger disse personene i boka i perioden 1968-2011. Det veksler mellom historiene til Lynnie som er Vakre jente og mor til spebarnet, Homan eller også Nummer førtito eller Buddy, og Martha og Julia som barnet heter.

Boka er tilegnet alle som ble gjemt bort på institusjoner fordi det var noe ved dem som var utenfor «normalen». Den psykiske institusjonen som heter Skolen, (eller Fella som Homan kaller den, ei felle som lukkes rundt et dyr) hvor de har flyktet fra, er et sted der klasserom og gymsal ikke er i bruk og det er mye å være redd for. Der har Lynnie og Homan bodd i mange år. Lynnie nekter å snakke, hun tegner for å kommunisere. Homan er døv og bruker et tegnspråk bare Lynnie forstår. De viser stor godhet for hverandre.

Forfatteren evner å beskrive menneskenes indre liv inngående om hvordan en tenker, føler, handler og hvordan verden oppfattes når en ikke hører eller ikke forstår alt like raskt, og det å bo i en slik institusjon i denne tida. Følelsen av skam, av å være feilplassert, trakassert, herset med, glemt, misforstått, en på innsida som er den egentlige jeg og en på utsida. Men det finnes også varme følelser, mestringsstolthet, vennskap og et evig håp om å møtes igjen.

Forfatteren er svært opptatt av at alle mennesker skal oppleve rettferdighet og medbestemmelse i eget liv. Hun har et nært forhold til sin psykisk utviklingshemmete søster. Tidligere har hun skrevet novellesamlinger, og boka Riding the bus with my sister som også er blitt film.

Han prøvde å bruke stemmen sin, etter mange år, og sa «fjæ». Hun ser på ham, smiler og sier «fjær». De så hverandre forsøke. De tok på hverandres struper. De følte hverandre snakke.

 

For meg; ei givende bok å lese.

11.november 2013

Turid

Trude Lorentzen: Mysteriet mamma, 2013

Jeg våkner litt seint denne Allehelgensøndag, ute faller snø og gjennom det åpne vinduet kan jeg høre snøen falle.  Tenk så ulik snø kan være, alt fra langsom stillhet som dekker landskapet mykt, til dagens sinte variant, snø som faller fort rett ned, nesten som hagl.  Som sagt våkner jeg seint, i natt ble jeg sittende våken over ei bok til halv to, Mysteriet mamma. 

Trude L. vokste opp hos mamma, foreldrene ble skilt da hun var 3 år.  Det var Trude og mamma i alle år, en god barndom og på framsida av boka mor og datter i rødt, med smil og armene rundt hverandre.  Da Trude er 14 år, nesten over natten blir moren en annen, hun blir alvorlig psykisk syk, deprimert og suicidal og ender med å ta sitt eget liv ved å hoppe ut av vinduet, innlagt på psykiatrisk avdeling drøyt ett år etter hun blir syk.  Moren etterlater ikke noe brev, ingen forklaring, og Mysteriet mamma er datterens forsøk på å forstå, finne svar 20 år etter selvmordet. Hvorfor tok moren sitt eget liv? Er det hendelser i morens barndom, skilsmissen eller hendelser nærere i tid?  Eller er det genetisk? Trude L. skriver ikke for å finne syndebukker, behandlingsregimet i psykiatrien beskrives og spørsmål stilles, men det dras ingen konklusjon.  Boka er et forsøk på å nærme seg det ubegripelige, og resultatet blir et kjærlighetsfylt portrett av en mor og en troverdig fortelling som gir innsikt i datterens sorg.  En fortelling som i neste omgang åpner for mine refleksjoner, mine minner. Mitt liv.

Mor-datter.   I uka som gikk har jeg også sett filmen Tusen ganger god natt om en mor som er fotograf og krigskorrespondent, og Bente Børsums i teaterstykket  Fortellingen om min mor, hvor hun spiller seg selv og forteller sin mors historie.  Eller sin egen historie?  Vi er i dialog med mor hele livet.  Jeg må få sitere Wenche Mühleisen som etter min mening har skrevet den vakreste erindringsboka jeg har lest, om sin mors død, Jeg skulle ha løftet deg varsomt over: ”Hvis jeg ikke passer meg nå mamma, hvis jeg ikke er veldig forsiktig, stivner sorgen etter deg fullstendig… Jeg skal ikke la deg brenne i helvete.  Jeg skal ikke knele foran ditt skjønne bilde.  Ingen tilstivning”.

Finner Trude L. svaret på mysteriet mamma?  Hun nærmer seg, finner noen svar og finner dem ikke.  Kanskje fordi de ikke finnes?  Eksperten, professoren som sier: ”Det største problemet er forventningene til livet, at det skal være friksjonsfritt lykkelig.  Vi vil helst tro at psykisk lidelse er noe som tilhører unntakene”.  Og morens understrekninger, dobbeltstreker I et lefsete eksemplar av  Virginia Woolfs Mrs. Dalloway ”There was in the depths of her heart an awful fear… lost herself in the process of living.. 

Det ser ut på snøværet som har blitt til regn mens jeg har skrevet.  Finnes det et universelt språk for sorg?  Tenker jeg, og tenner lys.  Finner fram og leser Kristin Lavransdatters dødsscene, den slutter slik:  ”I døren ut til klostergaarden stanset de – Der var faldt sne…  De gikk ut i tunet og nedover mot ildhuset.  Uvilkårlig traadte de begge så let og nænsomt som de evnet på nysneen.” -  Hvor hadde vi vært uten bøkene!

4. november 2013

Astrid

Skogmannen

Jeg fikk ei litol bok til jul av ei god venninne, «Hans Børlis beste dikt». Ei praktfull, forgylt ei, mindre enn pocketformat, og med ei rød snor til å legge inn mellom sidene der yndlingsdiktet står. Det er ei stund sia sist jeg hadde den framme, det er helst i aleinetimer i rolige dager den tas fram, de det ikke er så mange av. Hans Børli var mye aleine, innbiller jeg meg, for seg sjøl i skogen, blant hvitveisene, tranene, trærne, graset og stjernene. Skog er det ordet som først dukker opp i bevisstheten når jeg ser forfatternavnet. Skog, furu, pipe, strikkajakke. Han var helt sikkert mye mer enn skog, helt andre ting, kanskje var han tv, bil, kino og mørk dress. Men han skriver mye om skogen, om himmel, måne, fugler, steiner. Naturen er ramma, huset til diktene. Det er alltid lys i vinduene. Innelyset og utelyset flettes i hverandre, bølger fram og tilbake. Det som kommer innenfra kan være mørkt og tungt, som natta utenfor, eller skinnende lyst. Men alltid mjukt, sterkt og vart på en gang. 
Som dette: 


 ”EMBLEM

Helt fattig er ingen
som farger sine dager røde
med sitt hjerteblod, ingen
som like inn i dødens søvn
filer på sin rustne lenke
med drømmens fuglefjær.”

Hans Børli skriver ord om jordelivet. Menneskenes liv blant steiner og trær. Hvor lite det er. Meningsfylt, men også helt uten mening - ingenting forandres, egentlig, uten oss. Takk og pris:   

”I MENNESKEBILDETS FENGSEL

[…] 

I ydmyk undring betrakter jeg

likegyldighetens strenge profil. Det er

forunderlig trøst i dette at

ting alltid skjer som om  

ingenting var.

Selv i de usleste timene av mitt liv -

selv i de svarteste stundene -

lå fjellene blå under himmelen

sang bekken sin tone av renhet over steinsváet

kom fugler skrånende gjennom disen

og landet med solblå skrik

mellom vidjene på nakne strender - -

Midt i min svakhet, min

vinglende tvil ved korsveiene,

hentet jeg tålmod og styrke hos

ting som ikke vet mitt liv. Ting

som klarer seg velsignet

uten meg.”

Diktene kryper inn. Trøster, gjør meg oppmerksom på. Får meg til å undre. Utfordrer. Det stille ropet runger. Og jeg er glad for å puste under samme himmel som skogmannen.   

«ETT ER NØDVENDIG

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.»

Sissel Fjeldet

18.10.13 

Veronica Henry: Langhelgen

Det kommer så mange fine bøker hele tida, og det er flere hyllemeter med bøker som står og venter på meg.

Ei av de siste bøkene jeg har lest er Langhelgen av Veronica Henry. Den handler om ei langhelg på hotellet Villa Havblikk. Villa Havblikk drives av Claire og hennes kjæreste Luca. Luca er kanskje ikke den perfekte kjæresten, men Claire har slått seg til ro med det hun har og synes livet er ganske ålreit. Helt til denne langhelgen kommer, for plutselig står hennes livs kjærlighet, Nick, i resepsjonen. Og Nick er det for å feire sitt eget utdrikninglag. Begge to blir forfjamset når de møtes igjen etter så lang tid, gamle følelser blusser opp igjen.

Claire og Nicks liv skiltes plutselig etter at moren hans døde, noe hun visste hun skulle og som hun hadde fortalt til Claire. Claire lovte at hun ikke skulle si det til Nick og de andre i familien hennes for at de ikke skulle bli lei seg og at den siste tiden hennes ikke skulle bli preget av sorg. Etter hennes død fikk Nick og resten av familien vite at Claire hadde at visst at moren skulle dø og de reagerte med raseri på at hun ikke hadde sagt noe. Claire ble redd og lei seg, og fikk hjelp av foreldrene til å flytte til et annet sted. Etter dette har ikke Claire og Luca hatt noe kontakt og plutselig står de foran hverandre igjen.

Det er også andre gjester som sjekker inn på hotellet denne langhelgen, og de bærer alle med seg bagasje. Disse historiene fortelles parallelt med at vi får vite hva som skjedde med Claire og Nick for lenge siden og hva som skjer mellom dem nå.

Vi møter paret Trevor og Monique, et velstående par som på utsiden virker veldig lykkelige. Men vi skjønner fort at det er noe som ligger og murrer der. En mørk skygge svever over Monique og Trevor prøver å gjøre alt for at hun skal ha det bra.

Laura og Dan kommer også får å bo på hotellet denne helgen. Laura har vokst opp uten far, og egentlig ikke brydd seg noe med det. Men etter at Dan kom inn i livet hennes har hun med hjelp av han begynt å lure på hvor hun egentlig kommer fra. Etter mye leting tror de at faren hennes bor i byen der Villa Havblikk ligger og bestemmer seg for å reise dit for å finne ut om det virkelig er faren hennes som bor der.

En annen gjest på hotellet er Colin. Han tar inn på hotellet med en datter, Chelsey, som er et resultat av ett sidesprang, og moren hennes, Karen. Colin har kone og to barn fra før, men i en vanskelig periode i ekteskapet møtte Karen og resultatet av det ble et nytt barn. Colins kone vet ikke noe om ektemannens dobbeltliv. Colin er veldig glad i Chelsey, og synes ikke Karen tar noe godt vare på henne. Han pleier å ta de med på en tur hvert år , og da sier han til kona at han er på forretningsreise. Karen er ikke helt stabil og plutselig forlater hun hotellet med en beskjed til Colin om at nå er det hans tur til å ta vare på datteren.

Det er mye som skjer i denne boka, og det er spennende og følge de forskjellige personene og utviklingen av historiene deres. Det er vanskelig å legge fra seg denne boka og sidene blar seg nesten av seg selv. En god og koselig bok – perfekt for mørke høstkvelden :)

Elisabeth

John Hart: Det siste barnet - en Sørstatskrim fra 2010

Asfalten skar gjennom landet som et arr, et langt og nattsvart brannsår.  Ennå sitret ikke luften, sjåføren visste at det ikke var lenge igjen: Det sviende lyset, hete flimmeret langt der fremme, hvor den blå himmelen var kommet ned på jorden.

Sjåføren så på guttungen.
Han så ut som en rømling.

Slik starter John Harts kriminalroman, en prolog som fortelles med levende bilder som i en film, jeg sitter i bussen og ser, den tynne mørkøyde vakre gutten, den fargede mannen med en slitt bibel, tatoverte tenåringer og selgertypen med glattslikket hår og skrukkete dress som ser for mye på den vakre mørkøyde gutten.  – Vi er i North-Carolina, i Sør-statene og i et landskap med «døde» byer, løsarbeidere og fattigdom, et samfunn som på mange måter er i oppløsning.  Jeg får assosiasjoner til Lars von Triers Dogville, og Quentin Tarantinos Django unchained, forfallet og de mørke understrømmene på den ene siden og moralismen på den andre.  Skjønt idealisme er så mangt.  Ku Klux Klan ble ”født” i nabostaten Tennesse.  Urinnvånerne i dette strøket av USA var cherokee-indianere, ennå lever rester av gammel indiansk tankegods i folkedypet, noe som har en viss betydning i historien. 

Den unge gutten Johnny hadde en tvillingsøster, Allyssa.  En dag forsvant hun bare, på veg hjem fra biblioteket, Johnnys kamerat så henne bli dratt inn i en bil.  Så gikk alt i oppløsning, far reiser sin veg og mor går i oppløsning, Johnny er hjelpeløs tilskuer og sliter med sin egen sorg.  Han skulker stadig skolen, leter etter søsteren, forsøker å finne ut hva som er hendt.  Når fortellingen starter har Allyssa vært borte et år.  Det var førstebetjent Clyde Lafayette Hunt som hadde saken, han plages av vonde drømmer og greier ikke slippe saken, men kommer heller ikke videre.  Så forsvinner ei ny jente.  Johnny kommer i kontakt med mørke miljøer, oppsøker hus han ikke burde oppsøke og handlingen setter fart. Spennende og actionfylt, og overraskende.  Det viser seg at mye ikke er som det ser ut som i første omgang, og helt til slutt tar det nesten litt vel mye av det gode med forunderlige forklaringer, men det holder allikevel for meg.  En god og spennende fortelling! 

Sørstatskrim er en genre som kanskje helst anvendes i omtale av film, men duger også for bøker.  Historier med halvråttent lauv og alt for røde solnedganger, og gode miljøskildringene, krimhistorier som forankres i en sosial virkelighet.  

James Lee Bruke er en annen forfatter i genren som også kan anbefales, språket hans er preget av rike metaforer og fortellingene hans har også sitt utspring i landskapet mellom de store elvene sør i USA, fra sumpene i geografien og i menneskesinnet.  Ny bok nå i 2013 er Creole Belle, og fra i fjor Glassregnbuen.

6.september 2013
Astrid