Karen Brunk Holmqvist : Rosa elefanter (2012)

For litt siden kom Karen Brunk Holmqvist ut med en ny bok, nemlig Rosa elefanter. Etter å ha lest de andre bøkene hennes gledet jeg meg til å lese denne.

Karen Brunk Holmqvist skriver noen humørperler av bøker. Hun har gitt ut fire bøker.  Potensgiverne, Rapsgubbene og Sirile gentlemen, og nå Rosa elefanter. Et fellestrekk ved disse bøkene er at de handler om eldre mennesker på den svenske landsbygda.

Rosa elefanter handler om Selma og Artur som bor i ei lita bygd litt utenfor selve sentrum. Der lever de som de alltid har gjort. Men nå har de fått to nye naboer. I det ene huset flytter det inn en dame på deres alder, Disa, som danser naken ute på trappa. I det andre kommer det er et par som setter opp et stort sirkustelt i hagen der de arrangerer vekkelsesmøter, og som graver ned noe i en plastikkpose i hagen.

Disa har arvet huset fra foreldrene sine. Selma og Artur husker at hun besøkte dem innimellom, men kjenner henne ikke selv om de er på samme alder. Disa klarer etterhvert å komme under huden på Selma og Artur, men de andre naboene er spesielt Artur mistenksom på. Det blir for mye for Artur.  Han synes at det skjer litt for mange merkelige ting og er redd for hvordan dette vil påvirke samfunnet.

Karen Brunk Holmqvist er flink til å beskrive menneskene i bøkene sine. Jeg lever meg inn i historiene og ser for meg personene og handlingen. Og for noen mennesker! De har en imponerende kreativtiet, lar fantasien løpe løpsk, er ikke redd for å ta nye steg, eller for og si hvordan ting egentlig er. De er rett og slett helt herlige. Jeg sitter og leser, og kjenner at munnvikene mine løftes oppover, og overrasker meg selv ved plutselig å humre høyt.

Vi har alle bøkene på biblioteket. Alle i bokform og noen på lydbok. Kom innom og få en god leseropplevelse.

Elisabeth

Per Pettersons ”Jeg nekter” (2012)

Det er høsten, helt plutselig langt uti september, skriver Per Petterson i sin nyeste roman. Han beskriver en skumrende høstmorgen, den fuktige lufta og trærne langs motorveien som lyser dunkelt gult og rødt. Akkurat som det er her nå, rundt meg og når jeg kjører til og fra jobb. Det tar ikke mange sidene før jeg lever med Jim, en av to hovedkarakter i Jeg nekter. Jeg leser, øynene flyter nedover sida, ikke fort, ikke sakte, helt fristilt tanker om hvordan jeg leser eller hva eller hvorfor, jeg bare er i boka, med en gang. Det er en av grunnene til at jeg liker Pettersons bøker så godt. Til Sibir, Ut og stjæle hester. I kjølvannet og Jeg forbanner tidens elv, som nok er de to jeg liker aller best. Denne nye er helt oppe sammen med dem. Når jeg leser disse skildringene, beretningene om menneskene, Per Pettersons mennesker; føler jeg en slags stille glede. Det kan være vondt, ikke så sjelden smertefullt, men alltid likevel godt.  

Jim og Tommy vokser opp sammen. Vi blir kjent med dem, på hver sin kant, de er noenogfemti, og de har ikke sett hverandre på 35 år. De var bestevenner, av den typen som ikke trenger og reflektere over hvorfor eller hvordan, de bare er det, det er de to, de er på mange måter hverandres nærmeste, og begge kjenner det når noe holder på og skje med den andre. Så skjer det noe, som de jo også kjenner, begge to. Men ikke på samme måte. Det kommer mellom dem, og avskjærer vennskapet, tar dem bort fra hverandre. Helt til de møtes tilfeldig en morgen på hengebrua over til Ulvøya, Jim fiskende i losjakke og blå strikkelue, Tommy kjørende i sin nye Mercedes.

I avsnitt får vi blikk inn i Jim og Tommys liv, oftest gjennom deres egne fortellinger, noen ganger via andre, som Tommys søster Siri. Vi følger dem i barndom og ungdom på Mørk, og vi er med dem i nåtid, i et døgn i september i 2006.  

I Per Pettersons språk skrives menneskene fram på en måte som jeg syns er helt eget for han. Det er som om tankene mine tilkobles språket, og jeg tenker ordene i dèt øynene glir over sidene. Jeg ville antagelig følt noe annet enn Jim i dèn situasjonen, eller handla  annerledes enn Siri i dèn situasjonen, men likevel føles det aldri fremmed, alltid naturlig eller kanskje nødvendig. Ikke sjelden må jeg stoppe opp og lese, snakke, setningen en gang til, fordi den er så fint lagd. Det gjør at omgivelsene, det inni meg og det mellom meg og andre, lyssettes annerledes for ei stund. Det er deres verden jeg lever i der og da, samtidig farger den av på min. Jeg nekter er på den måten. Jeg har den med meg, og den kommer til og farge av lenge.

Sissel

Jo Ørjasæter: Nils Collett Vogt - dikter, opprører og kulturpersonlighet

Sist gang jeg blogget, blogget jeg om trær og poesi og siterte Nils Collett Vogt.  Jeg har tenkt på ham siden da, kanskje fordi jeg kom på at han endte sine dager på Røde Kors klinikk på Lillehammer, et steinkast unna der jeg nå sitter og blogger.  I dette landskapet jeg ser ut på nå, utsikten fra vinduet, de blå åsene og innsjøen, her levde han det siste året av sitt liv, fra januar 1937 til han døde Lille juleaften samme år.  Jeg sender varme tanker til den gamle bohem og henter fram igjen Jo Ørjasæters biografi, Nils Collett Vogt – dikter, opprører og kulturpersonlighet fra 2004.

Nils Collett Vogt, en norsk lyriker med arv fra Welhaven, Wergeland og Bjørnson. Embedsmannsønn og opprører, mye felles med Bjørnson, robust og aktiv og romantisk, men av et annet format.  Debuterte 1887 med Digte og utga en rekke bøker, hovedsakelig diktsamlinger. 

Hvorfor kom Nils Collett Vogt til Lillehammer?  Kanskje først og fremst fordi Sigrid Undset bodde her?  Nils Collett Vogt og Sigrid Undset var venner på tross av aldersforskjellen, de var forfatterkollegaer og begge var Kristianiaforfattere med stor kjærlighet til Vestre Aker og Nordmarka.  Naturen har en ruvende plass i begge forfatterskapene. De brevvekslet gjennom hele sitt voksne liv, en brevveksling Nils Collett Vogt tok initiativet til som da Undset var ung debutant, og hun besøkte ham i Fredriksværk i Danmark på vei til Roma i 1909.  Begge var formenn i Norsk forfatterforening, han fra 1916-19, hun fra 1935-1945, og de fikk Statens kunstnerlønn samme år, i 1923.

 Det var Norsk forfatterforening som fikk Nils Collett Vogt hjem fra Sverige til Norge og til Lillehammer, i 1937, og forfatterforeningens formann Sigrid Undset var som sagt sentral i den avgjørelsen.  Sigrid Undset besøkte ham på Røde kors, hver søndag klokken ett, og Jo Ørjasæter skriver i Nils Collett Vogt – dikter, opprører og kulturpersonlighet at det kom blomster til sykerommet fra hagen eller vinduskarmen på Bjekebæk hver dag! Rommet ble omgjort til en blomsterhave forteller han deres felles forfatterkollega og venn Nini Roll Anker, med en undertone som kan antyde at det ble i meste laget.  Jo Ørjasæter siterer også et brev fra Eugenia Kielland: ”Kanskje hadde hun en følelse for ham, som fikk slå ut ved dødsleiet”. Om Sigrid Undset.  Brevvekslingen mellom de to vitner om nært vennskap (Ørjasæter , s. 143).  

I begravelsen i Oslo talte Sigrid Undset så beveget at det knapt var mulig å høre hva hun sa. Den 17.mai 1938 holdt hun hovedtalen ved Nationaltheatrets minnematiné for Nils Collet Vogt med blå gensianaer på brystet, året første fra Asker, blå var Nils’ farve i følge Nini Roll Ankers dagbok.  Ikke romantikkens blå blomst kanskje, men poesiens?

Nils Collett Vogt var vårens dikter, en talsmann for den nye tid i 1880-årene, en av Kristianiabohemen.   Nils Collett Vogt i skriver i et brev, med utsikt fra Holmenkollen: ”Fra mit vindu har jeg det samme landskap for øie, som jeg har kjent, fra jeg var barn, og fjorden ligger foran mig i tindrende blaat. Og himlen er høi og klar.  Og langs alle stier blaaveis, som der lukter sten og mose og rindende vand av”.   

 Fra mitt vindu ser jeg høstens klarblå høye himmel og Mjøslandskapet hvilende rolig mot høst og vinter.

Naar saa vinterstormen kommer
-- hele skogen farer sammen,
og de gule altar-lys
slukkes ut ved første gys,
blade fyker om som gnister,
luften blekner, sneen falder, - -
er det kun de høie graner,
der lik store, sorte faner,
suster gjennom skogens haller.

Astrid, 16.september 2012

Lucinda Riley : Jenta på klippen (2012)

Grania reiser fra samboeren sin i New York etter at hun mistet deres ufødte barn. Uten forklaringer eller noe slags svar reiser hun hjem til Irland og foreldrene sine.

I Irland kommer hun i kontakt med barnet i nabohuset, Aurora. En familie som har koblinger til hennes egen – uten at hun vet hvordan. Grania forelsker seg i dette barnet, som har mistet moren sin og har en far som er mye borte. Faren til Aurora spør om Grania vil passe henne når han skal bort på reise og etter noe tenking bestemmer hun seg for det.

Moren til Grania liker ikke at disse familiene på nytt vikles inn i hverandre – for tidligere har det har ikke ført noe godt med seg.

Matt, samboeren fra New York, ringer og ringer for å få tak i Grania, for han forstår ikke hva han har gjort galt. Men Grania nekter å prate med han.

Gjennom boken følger vi Grania, Matt, Aurora og andre personer som har noe å gjøre med familieforviklingene. Jeg dras inn i de forskjellige historiene og blir stadig overrasket over det som skjer.

Det som slår meg etter å ha lest denne boka er hvor viktig kommunikasjon er. Det er mye som kunne vært annerledes, lettere løst og ikke skapt så mange problemer hadde man ikke misforstått andre eller selv blitt misforstått. Hvis man hadde turt å spørre eller fortelle, og ikke minst vært åpen for forklaringer. Som Aurora sier på slutten «... det overrasket meg alltid hvor vanskelig de hadde for å si hva de (voksne) mente, selv om jeg så at de hadde det vondt fordi de elsket hverandre. Stolthet, sinne og usikkerhet kunne så lett ødelegge alle muligheter for et lykkelig liv.».

Jenta på klippen er en fengende bok som spenner fra 1.verdenskrig til tiden i dag. Lucinda Riley har også skrevet en bok som heter Orkideenes hemmelighet. Begge to anbefaler jeg på det sterkeste og begge to har vi på biblioteket – så kom og lån :)

Elisabeth

Clementines musikk. Om "Bilydar" av Marianne Clementine Håheim (2012).

Det er ikke ofte jeg leser dikt. Jeg vet ikke hvorfor. Vane. Ubetenksomhet? Uvane, kanskje. At sjøl om jeg ikke vil det, tenker jeg fortsatt på de tynne, for det er de oftest, diktbøkene, som vanskelig tilgjengelige. Jeg må legge meg i selen for og åpne dem opp, sette meg ned og begynne å lese. Ikke minst velge ut en. For jeg har liksom ingen oversikt over det landskapet diktsamlingene utgjør - skal jeg  gå inn i det på måfå, eller kanskje orientere meg etter de store bautaene?

Kanskje er det ikke så nøye. Innfallsmetoden er en tredje mulighet. Heldig som jeg er, får jeg åpne stadig nye esker med bøker som blir levert biblioteket. Etter at Kulturfondets siste forsendelse er klargjort, sitter jeg med Marianne Clementines Bilydar i hendene. Jeg er ganske sikker på at det er omslaget som får meg til og bla i den, nesten uvilkårlig (Exil design har ansvaret for det – etter utforsking av http://www.exil.no er jeg fan!). Jeg låner den med meg hjem, en sein kveld leser jeg, og med èn gang liker jeg språket. Ikke bare liker, jeg betaes. Kan man si det? Setningene spraker, spruter, ordene står sammen med hverandre på en annerledes måte, en fin måte, en måte som gjør at bildene flimrer bak øynene mens jeg leser, jeg leser og tenker at dette er noe av det beste jeg har lest på lenge og at nå må jeg sove litt og kan det være like bra når jeg begynner og lese igjen på side 35 i morgen tidlig?   

-

Med sola inn soveromsvinduet og morgendisen hengende under åsen er fortsettelsen av boka like bra som jeg håpa. 

eg går på hardcorekonsert

for å hamre tankane

i stykke

gutane på scena er

17 år

og det får meg til å grine

fordi ribbeina deira 

ser ut som

små piano under skjortene

Clementines "eg" snakker ofte via kroppen, sin egen og andres. Kroppen i seg sjøl skildres, samtidig fungerer arr, søkk og blødende tannkjøtt som bilder på følelser og tanker.  Hun skriver om musikk, om bestemora, om et kjærlighetsforhold. Om musikk igjen. Boka består av små dialoger og dikt, oftest korte og alltid rytmiske. Det er også en historie, som på sitt vis henger sammen fra start til slutt

Nå har jeg fått en lyrikkfavoritt.

Sissel

Om trær og poesi

Jeg har en litterær hage.  En hage det blir lest i – og en hage det gror poesi i!  Men virkeligheten kan være brutal, i poesien som i naturen.  På min bestilling hogg en staut gardbruker fra Tretten ned et dikt av Tor Jonsson i fjor høst, Norsk natur, ei lys bjørk og ei mørk gran, et vakkert par som hadde vokst ved siden av hverandre ved gjerdet mot naboen i mange år:  ”Eg er grana, mørk og stur./ Du er bjørka. Du er brur/ under fager himmel./ Båe er vi norsk natur.” Men akk, grana ble så tett og høy at den tok morgensola på verandaen…  Og grana var dessuten blitt dobbelt så høy som bjørka på 20 år, snakk om å ta seg til rette!  Graner er uforstyrrelige, uforanderlige gjennom alle årstider. Nils Collet Vogt skriver ”Var jeg blot en gran i skoven” i debutsamlingen Digte i 1887, ”Det er alt blit sent paa høsten./ Luften dirrer ikke mer./ Isblaa staar den nu og ser/ paa de søileslanke birke,/ der lik gule alterblus/ lyser op i skogens kirke.”  Som ospa, gyllen om høsten før lauvfall.

Ospa i min hage får stå.  På tross av at den enkelte somre har meldugg og er langt mindre eksotisk enn edelgranene den står sammen med.  Den får stå fordi den er en vesaas-osp.  Et livssymbol som skal strekke seg mot himmelen!  I Tarjei Vesaas’ poetiske roman Fuglane rammes ospa av lynet, et varsel om en ulykke. Hos meg står ospa ennå og skjelver og hvisker gjennom skiftende årstider.

Så er snart denne sommeren over.  Hvor blir det av disse somrene?  Og jeg blir stadig ett år eldre!  Nå sitter jeg i morgensola i hagen og leser aviser og drikker kaffe.  Et kjølig drag, en umiskjennelig anelse av høst i lufta, sjøl om sola varmer!  I Klassekampen skriver forfatteren Mette Karlsvik 8.august et essay om Fuglane.  Hun vandrer i fjellet og finner boka på en turistforeningshytte og den blir en følgesvenn på turen, ”ein gamal venn, som kjem brått på, men godt på”.  Jeg leser med glede Karlsvik om Vesaas og om Mattis, Tusten, har lest boka for mange år siden, og husker det lavmelte, knappe språket i boka, det vakre og stille alvoret.  Og brått blir det en samtidighet, en sammenheng mellom det jeg erfarer i min ettersommer med høstdrag og Mette Karlsviks skildringer av seinsommer og tidlig høst ved Fondsbu i lys av Vesaas. ”Kalenderen seier seinsommar, tidleg haust.  Men som Mattis frys ungdommane fast her oppe.  Sjølv sjøen er frisk i fargen. Kvit ved stranda, mørk turkis på djupt vatn. Det tynger snart mot beina til badarane.  Kaldare blir det og.  Mørkare, fangande, til ein er omslutta av det vesaaske djupet. ”

Seinsommer i ospa mi før den feller bladene. ” Som lauv”, skriv Vesaas i eit dikt:” er du og eg. /Fort skjelvande /og fort borte. /Kom – ”

Astrid
17. august 2012

Sommeren 2012 = fint lesevær!

Nå er bibliotekene i Øyer og på Tretten åpne igjen. Håper dere har hatt en fin litteratursommer så langt. Været har jo vært så som så, altså ypperlig til å kose seg inne med en god bok:)

Jeg har i hvert fall lest en del. Ikke så mye som jeg hadde planlagt og lånt inn bøker til. Jeg klarer aldri å begrense meg når jeg låner bøker, for det er så mye som frister.

Noe av det jeg har lest er bøkene om Nancy av Elsie Johansson. Tre bøker om Nancy og hennes oppvekst på den svenske landsbygda før, under og etter 2. verdenskrig. Glassfuglene, Vårblomsten og Nancy heter de. Nancy Tåpelles, som familien kalles pga av en ulykke som skadet farens tær og gjør at han halter, bor sammen med sine foreldre og noen av de eldre søsknene på et lite bruk på en liten plass i Sverige. Familien hennes er ikke av de rikeste, men de klarer seg.  Det er mye prat i slike små bygder og de vil ikke gjøre noe så de blir snakket om. Så de holder seg mye for seg selv.

Gjennom disse 3 bøkene forteller Nancy sin historie om hvordan det er å leve under slike kår, med hennes familie og hva hun må gjøre for å hjelpe til og beskytte dem. Nancy er den minste i søskenflokken, men hun føler likevel på et ansvar når det til slutt bare er hun som bor igjen hjemme – og hun legger sine egne ønsker på hylla.

Bøkene er skrevet i et gammelmodig språk som jeg tror samsvarer med tiden det handler om. Språket føles litt traust, men det kjennes så riktig ut og jeg får en forståelse av hvordan det kunne være å ha det slik – å være fattig og leve under vanskelige kår.

Jeg anbefaler gjerne disse bøkene. Jeg er glad i bøker fra såkalt «gamledager». Jeg synes det er spennende å bli dratt inn i livet til personene i bøkene og hvordan det er å være dem. Jeg må lese videre, og synes alltid det er kjedelig når en bok er slutt.  For jeg har jo blitt så godt kjent med dem i bøkene, og ville gjerne fulgt dem videre i livet.

Har dere lest noen gode bøker dere vil anbefale til oss her på biblioteket eller noen av leserne våre? Legg igjen en kommentar eller kom innom og prat med oss – så kan vi bringe det videre:)

Ønsker alle velkommen til biblioteket for å låne nytt lesestoff :)

Elisabeth