Ruth Lillegraven – Manilahallen (2014)

For et par uker siden var Tiden forlag innom Norli der jeg jobber. Det kommer ofte folk fra forskjellige forlag for å fortelle om, og reklamere for «sine» bøker. En av disse bøkene han fra Tiden forlag ville løfte fram var Manilahallen. 'Det er en diktbok' sa han, og da begynte interessen å falle. Jeg har nemlig aldri lest noen diktbøker, for jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. 'Det handler om en dame som var innlagt på Modum bad for anoreksi' fortsetter han. Hmm... Det er jo et interessant tema. 'Det er en biografi om Birgit og du kan lese den som en vanlig roman'. Okei da, tenker jeg, jeg er solgt -jeg gir den en sjanse.

Jeg begynte på boka i dag tidlig og ble ferdig med den i æfta. Boka er oppdelt i vers som om den inneholder mange dikt, verselinjene er korte og det er noen gjentakelser.

Boka starter med at Birgit og «du» (jeg tror det er mannen hennes) ser på et videoopptak av at hun ble intervjua av NRK når hun var i 30årene om anoreksi. Jeg tror det er fra etter at hun var innlagt på Modum bad, men hun ser fortsatt veldig syk ut. 'Og no', sier «du», 'ser du frisk ut, ser du frisk ut og er så sjuk'.

Hele boka handler om livet til Birgit, fra hun var liten jente til hun er en eldre dame. Vi blir kjent med henne og følger henne gjennom livet hennes. De gode, men også dårlige oppvekstårene, den vanskelige ungdomstiden, tiden hun blir voksen så altfor fort, de vanskelige årene med sykdommen og hvordan det går med henne etter det.

Den er fin og sterk! Selvfølgelig er det annerledes å lese enn en roman. Men hvis du er redd for diktformen glemmer du den fort. Jeg ble grepet av historien, og klarte nesten ikke slutte å lese.

Jeg anbefaler den på det varmeste!

　

Elisabeth

Jan Roar Leikvoll: Songfuglen (2013)

I denne boka foregår handlinga i en navnløs by hvor det bor bare kvinner og barn, det er forbudt for menn. Mennene er forvist til skogen hvor de lever som villdyr.

I byen vokser Jakoba opp, han er en gutt forkledd som jente. Her lever han trygt beskyttet av mor og tante. Så dør tante, og etter hvert skjer den uunngåelige endringen fra barn til ungdom i Jakobas kropp. Det blir vanskeligere å holde hemmeligheten skjult og livet blir farlig og utrygt for Jakoba.  Han har en uvanlig vakker sangstemme. Han får sangundervisning og kan se en trygg framtid som sanger i møte; mor sier det er deres sjanse. Samtidig opplever han det sterke i forelskelsen til Tikva, tjenestejenta til sanglæreren.

Boka har en nerve av motstridende følelser; dysterhet, angst, grusomhet, det sarte, vakre og gode, samtidig med dragningen mot og frykten for det farlige.

Bokas framside viser store trestammer i vage gråtoner som kontrast til de kobberfargede, snirklete og sarte bokstavene på tittelen. En sangfugl sitter og hviler på en av bokstavene som en del av tittelen. For meg er framsida beskrivende for hva boka inneholder av kontraster og nyanser. Fugler er dessuten et gjennomgående tema. Boka har språkform av poetisk prosa, samtidig som formuleringen er kort og konsis.

For meg var lett å bli berørt av Jakobas liv.

 

Turid

 

 

 

 

 

 

Mot nordavinden av Daniel Glattauer

Mot nordavinden av sveitsiske Daniel Glattauer er en bok om to mennesker som helt tilfeldig kommer i kontakt med hverandre på e-post. Emmi prøver å si opp et abonnement på et ukeblad, men en tastefeil i e-postadressefeltet gjør at e-posten ikke ender opp hos bladleverandøren, men i innboksen til Leo. Dette er starten på en intens e-post utveksling mellom to mennesker som aldri har møtt hverandre før. Det utvikler seg raskt til en personlig og intim dialog. Emmi og Leo fokuserer mer på strømmen av e-poster til hverandre, og mindre på hva som skjer rundt dem i det fysiske liv. De bygger opp et friskt og annerledes vennskap gjennom e-postene. Men er det et virkelig vennskap, eller eksisterer det bare online? Og er det et vennskap eller et forhold? Vittige, sprudlende og herlig frekke kommentarer mailes mellom Emmi og Leo. Og ikke minst er det flørting på høyt nivå - i skriftlig form! For boka består kun av e-poster sendt mellom de to hovedpersonene. Litt uvant å lese en bok som består av kun e-postutvekslinger, men etter noen sider ble jeg vant med det, og jeg ble raskt oppslukt av måten de kommuniserer på, og hvor god tone de får seg imellom. Vi får også innblikk i to menneskers forventninger til hverandre, om bekymring, skuffelse , irritasjon og ikke minst nysgjerrighet.

Denne boka inneholder alt et forhold i den fysiske verdenen også som regel inneholder, og er en spennende og romantisk digital kjærlighetshistorie - som anbefales!
 

Bente Lise

 

Marsfioler av Philip Kerr

Jeg kom tilfeldig over Philip Kerrs Berlin-noir-triologi mens jeg lette etter noe helt annet.  Men med første gang jeg leste de første linjene bak på boka, var jeg solgt.  Det var den første boka i triologien, Marsfioler.

Handlingen tar til i Berlin i 1936.  Vi møter krigsveteranen og ekspolitimannen Bernhard "Bernie" Günter. Før han forlot KRIPO (kriminalpolitiet) hadde Bernie et rykte som en ærlig og hardtarbeidende etterforsker.  Men med nazistenes inntog, var det ikke rom for menn som ham.  I motsetning til en del andre kollegaer, valgte Bernie å selv spasere ut av politiets rekker før han ble kastet ut (uten pensjon).

Nå er han privatdetektiv.

En dag blir Bernie bedt om å komme til residensen til en rik og hemmelighetsfull industrialist.  Mannens datter og svigersønn er blitt funnet drept og brent i ektesengen.  Safen der de oppbevarte et verdifullt klenodium er tømt for innholdet.  Men til Bernies overraskelse vil ikke industrimagnaten at Bernie skal etterforske mordene.  I stedt vil oppdragsgiveren at Günter skal finne gjenstanden.  Selve etterforskningen av drapene er overlatt til politiet, der Günter er forhatt av mange av sine tidligere kollegaer for sine anti-nazistiske holdninger.

Det går ikke lang tid før Günter trosse klientens ønsker og etterforsker mordbrannen.

Bernie er en kynisk, rappkjefta og lojal mann.  Hans rappkjeftethet og moralske ryggrad gjør ham forfriskende i et samfunn der nazismen har et sterkt grep om maktinstitusjonene.

Det er så mange gode elementer i Marsfioler at det er vanskelig å vite hvor man skal starte.  Spenningen er ulidelig, replikkene lattervekkende og oppfinnsomme, karakterene levende, referansene og beskrivelsene imponerende og slutten fantastisk.  Det beste er likevel researchen. Her er virkelige personer, deres gjøren og laden flettet inn i plottet på en måte som jeg ikke har sett siden Robert Harris' Imperium og Lustrum!

Enhver litteraturelsker skylder seg selv å lese triologien.  Marsfioler er en fantastisk god start.

Mohammed

Yvette Manessis Corporon: Når sypressene hvisker (2014)

Jeg jobber i en bokhandel, og der er vi så heldige at vi stadig vekk mottar leseksemplarer av bøker som skal komme. Når sypressene hvisker er en slik bok. Jeg vet ikke når den kommer ut, men bak på vaskeseddelen står det «årets sommerbok» så jeg regner med at den er rett rundt hjørnet. Og det er virkelig en sommerbok!

Vi befinner oss på Erikousa, en liten gresk øy og det er sommer.

Det starter med et tilbakeblikk til da Daphne var et barn og er på besøk hos bestemoren sin, Yia-yia (som betyr bestemor på gresk). Daphne pleier å tilbringe somrene sine hos bestemoren på Erikousa. Hennes foreldre flyttet til USA før hun ble født og de driver et gresk gatekjøkken der. Daphne elsker sin bestemor og hun elsker å være med henne. Ingenting er som å være i Hellas på sommeren. Der kan hun være seg selv, ingen ser rart på henne eller maser på henne. Daphne tilbringer dagene med å svømme i havet, utforske øya og være med bestemoren på hennes gjøremål – og å høre på hennes historier om greske legender og om øyas magi. En av disse historiene handler om legenden om sypresshviskenen. Yia yia har fortalt den mange ganger til Daphne, et hemmelig språk som sypressene hvisket på hverandre til – og hvis man bare klarte å lytte til den vil man få høre sannheten og få svar på livets mysterier. Daphne prøver og prøver, men hun hører den aldri.

Nå er Daphne igjen tilbake på Erikousa. Hun er voksen og har en datter. Hun har ikke fått besøkt bestemoren sin på mange år, men endelig er hun tilbake. Daphne har opplevd mye vondt de siste årene. Først mistet hun mannen sin i en bilulykke og like etterpå ble foreldrene drept under et ran i deres greske gatekjøkken. Daphne har jobbet målrettet for å starte sin egen gourmetrestaurant i New York med lange dager og mye jobb. Hun har hatt dårlig samvittighet for å ikke har vært nok med datteren sin- men har følt hun måtte jobbe så mye for å skaffe seg og datteren godt liv.

Flere år har gått siden hun mistet mannen sin, og hun har funnet kjærligheten på nytt. I en fantastisk mann fra USA som ventet på henne til hun var klar for å gå videre og som har trodd på henne og restauranten hennes. Derfor er hun tilbake på Erikousa. Hun vil gifte seg der, i hennes barndoms paradis. Daphne og datteren, Evie, har reist nedover noen uker før hennes blivende mann, Stephen, kommer og de skal gifte seg.

Daphne synes det er herlig å være tilbake på øya. Men allerede første dagen skjer det noe som ikke passer inn i hennes perfekte syn på øya. På vei opp til Yia yias hytte møter de på en mann som Daphne aldri har sett før, men som det virker som om Yia yia kjenner og liker godt. Hvem er denne mannen og hvorfor har hun aldri hørt om han? Yianni heter han, og han ser nesten ikke på henne engang, og når han først gjør det ser han nesten på henne med forakt i blikket. Daphne får ikke et godt inntrykk av Yianni. Men hvorfor kjenner han hennes Yia yia så godt, og kommer han til å ødelegge øya for henne?

Noen dager etter at Stephen har ankommet øya sier Yia yia at hun ikke bør gifte seg med Stephen og at han ikke er riktig for henne. Hun har sett det når hun spådde i kaffegruten. Daphne begynner å tvile på bestemoren. Hun har alltid stolt og hørt på henne, men nå lurer hun på om hun ikke begynner å tulle på sin eldre dager. Yia yia sier hun må lytte til øya og etter hva som er riktig for henne, men Daphne begynner å tvile på Yia yias evner.

Nå må jeg passe meg for ikke å fortelle for mye. Som dere har forstått synes jeg Når sypressene hvisker var ei veldig fin bok. Hellas og øya er så godt beskrevet at det er nesten så man ser øya for seg og kjenner luktene av den gode maten Yia yia lager. Den var lett og lese og historien drar deg gjennom sidene. Lurer du på hvordan denne ender? Hva skjer med Daphne og Stephen? Er Yia yia blitt tullete? Hvorfor er Yianni på øya? Hvorfor har Yia yia holdt en historie skjult for Daphne?

Elisabeth

FEDRELAND av Robert Harris (1992)

I den engelske journalisten Robert Harris’ debutbok blir vi presentert for en både fascinerende og skremmende verden: Det tredje Riket er en realitet. Der Hitler i virkeligheten ble knust av vinterkrigen i Sovjet, er det i denne boka Sovjet som ble knust og som nå er innlemmet i Det tredje Riket. England overga seg og kongen slo følge med Churchill over havet til Canada. Tyskland leder en slags Europeisk union, og det snakkes tysk som andrespråk fra Polen til Norge. Samtidig hersker det en kald krig hvor USA, ledet av Joseph Kennedy (faren til John F. Kennedy), støtter en geriljakrig i Sovjet og motstandsgrupper som angriper de tyske nybyggerne i de erobrede territoriene.

Nå er det tjue år siden krigen, og vi er i midten av 1960-årene når vi blir presentert for protagonisten vår Xavier «Zavi» March uka før Hitlers 75. bursdag. Han er i begynnelsen av førtiårene, skilt fra ekskona Karla som han har en (tiårig) sønn («Pili») med og jobber som etterforsker i kriminalpolitiet. Streng tatt så er han medlem i SS, men han er det sønnen og samfunnet kaller en asosial nazist; hans spydige kommentarer om høytstående partiledere når han har vært mindre edru, hans spørsmål om hva som skjedde med den jødiske familien som eide leiligheten han nå bor i, og hans motvilje mot å være med i de forskjellige nazistiske foreningene, har gjort at han ikke har blitt forfremmet på mange år.

En morgen får han en telefon om et lik som er funnet i elven Havel, like utenfor Berlin. Han tror først at det er en av de vanlige flyterne og at dødsfallet sannsynligvis skyldes selvmord. Det tar ikke lang tid å avdekke identiteten til offeret; en viss Josef Buhler. Han var en høytstående nazist og partimedlem. Snart finner March en annen død og høytstående nazist, denne gang skutt i det som skulle se ut som mord og selvmord. Nærmere undersøkelse av begge omstendighetene viser at det ikke kan ha vært selvmord.

Alle saker som angår rikets sikkerhet og høytstående partimedlemmer er underlagt Gestapo. Dermed går det ikke lang tid før March får ordre om å stoppe sin etterforskning av drapene. Han gjør selvfølgelig ikke det. I stedet allierer han seg med en ung amerikansk journalist, Charlotte «Charlie» Maguire, og sammen setter de i gang en felles etterforskning som snart avdekker en konspirasjon som vil skape omveltning for både Det tredje Riket og March selv.

Robert Harris har ikke bare klart å omskrive historien i debutboka; han har klart å gjøre det på en måte som ikke lesser leseren med side opp og side ned med detaljer og skisser. I stedet blir du presentert for små informasjonskorn her og der, og på samme måte som March og «Charlie» må du sy sammen de forskjellige trådene for å danne deg et bilde av virkeligheten i Det tredje Riket.

Fedreland pløyer ikke ny grunn når det gjelder sin behandling av totalitærismens evne til å forføre og samtidig kue massene. Men for de som har lest sine klassikere som Kamerat Napoleon, er det en fornøyelse å komme over en intelligent og godt skrevet bok som forsøker å følge i fotsporene til Orwell. Det er ikke dermed sagt at Harris klarer det.

Der Orwells bøker om totalitarismen lar deg føle frykten og den konstante angsten individet føler overfor både stat og andre medmennesker, er Det tredje Riket i Fedreland en verden preget av likegyldighet. Folk ser monsteret bak gardinene, men trekker på skuldrene og fortsetter.

Boka er forholdsvis gammel. Den kom ut i 1992. Men dersom du har lyst til å ta en spennende tur til Nazi Tyskland i fiksjonsverdenen, så er det vanskelig å finne en bedre guide enn Robert Harris og Fedreland.

Enda sjeldnere finner man en bok som til og med i epilogen kan gi leseren en aha-opplevelse. Det klarer Fedreland.

 

14.juli 2014

Mohamed

INGEN DRØMMER OM OSLO - noveller av Ola Jostein Jørgensen

Snart tre år etter tragedien som fant sted den 22. juli, er det påfallende (og overraskende) få skjønnlitterære bøker og forfattere som har behandlet hendelsen. Det er kanskje ikke så rart. Ikke lenge etter blodbadet, dannet det seg en slags konsensus om at det ville være respektløst å gå løs på det som skjedde med fiksjonens penn. I hvert fall her i Norge. En måtte vente til vi fikk litt avstand til denne svarte dagen.

Midt i denne venteperioden ble det kjent at en dansk teatergruppe ikke bare hadde tenkt å sette opp et stykke omkring hendelsen, men at de ville basere stykket på manifestet til ABB. Ramaskriket som fulgte stoppet ikke stykket « Manifest 2083» fra å bli produsert, ei heller at det ble sendt på dansk TV. Men jeg tror at var med på å åpne døra på gløtt for norske forfattere.

Siden den gang har noen veldig få forfattere våget seg ut i dette minefeltet. Ikke direkte. Og ikke på en dyptloddende måte, men her og der har noen forfattere pirket rundt hendelsen. Anne Holts «Skyggedød» er et eksempel, enda hendelsene i boka stopper før tragedien inntreffer. Jørgen Jægers «Ridderkorset» er en annen bok, selv om den heller ikke direkte handler om den dagen, men tar for seg høyreekstremismen og hatskulturen som ga grobunn for ABB.

De ti novellene i Ola Jostein Jørgensens andre bok «Ingen drømmer om Oslo» handler prisverdig nok om Osloboere (mange innflyttere) som bor, jobber, spaserer rundt og forelsker seg i hovedstaden i dagene før, under og etter 22. juli. De fleste av dem er unge mennesker i tjue og trettiårene. Det er mennesker som har rømt til hovedstaden fra mindre steder rundt omkring i landet (som det aldri konkret nevnes) for å studere og leve utenfor småbyens og foreldrenes sosiale kontroll. De er velutdannede og i etableringsfasen. De har gode jobber, røyker hasj uten å gjøre et stort nummer av det, og har et kynisk syn på byen.

Ugjerningene til ABB står ikke i fokus. Men de er der hele tiden og summer i bakgrunnen mens karakterene lever sine liv. ABB nevnes ikke én gang, men han er der. I skyggene. Som en busemann som får ironigenerasjonen i byen til å plutselig bli grepet av et oppriktig behov om å vise verden hvor glad de er i byen «sin». De går i t-skjorter med «I heart Oslo» påskrevet. På sosiale medier bruker de kommunevåpenet som statusbilde/avatar. De kjøper germini når røde roser ikke er å oppdrive, slik at de kan være med på å vise at hatet ikke har beseiret byen.

Novellesamlingen virker å være inspirert av multiplotfilmer. Spesielt multiplotfilmen New York, I Love You (som var oppfølgeren til den mer kritikerroste Paris, je t’aime fra 2006). Forfatteren går til og med så langt at han henter en skuespiller fra NYILY til Oslo. Men en nærmere og mer hjemlig sammenlikning er Erik Poppes film fra 2004, Hawaii Oslo.

I likhet med Poppe, viser forfatteren en gruppe karakterer som forenes av en tragedie. I Poppes film var det en bilulykke som brakte karakterene sammen. Her er tragedien større, men merkelig nok føles tragedien lettere. Og det er der problemet med denne novellesamlingen ligger.

Karakterene opplever tragedien, men det er sjeldent at de reflekterer over det. Her er det ingen som krangler eller spekulerer om hvem som står bak terroren mens hendelsene utfolder seg på skjermen. Ingen som snakker om politikk. Ingen som spør hvordan det kunne skje. Det er trygt. Karakterene er trygge.

En kan argumentere at det er begrenset hvor mye refleksjon så mange karakterer kan tillate seg å gjøre på 160 sider. Kanskje har ikke det vært fokuset for forfatteren. Men jeg kan ikke la være med å bli kvitt følelsen om at det kunne vært så mye bedre.

Forfatteren har talent nok!

Dersom du har lyst til å lese en lettfordøyelig bok som dypper tåa i hendelsene rundt 22. juli, så anbefales denne. De tre novellene under er mine favoritter. To av dem berører nesten ikke 22. juli, mens den tredje er mer reflekterende enn alle andre novellene til sammen.

Favorittnoveller fra samlingen:

Hunden

Hensikten med hagefesten

En kjærlighetshistorie.

 

29.mai

Mohamed Yusuf 

SMAKEN AV EPLEKJERNER - ei bok av Katharina Hagena.

Jeg ryddet i hyllene på biblioteket, da jeg kom over denne boka. Det første som fanget min interesse var de duse fargene og tegningene på omslaget, men også tittelen var smakfull. Boka har vakre beskrivelser av Berthas hage som sies å ha de magiske evnene at ripsen farges hvit når noe sørgelig hender på eiendommen, likeså at eplene blir modne over natta, når forelskelsene når huset.

Er dette sant mon tro?

Det store epletreet i hagen har stått og bivånet både lykkelige og ulykkelige hemmeligheter i generasjoner.

Bokas hovedperson, Iris, har akkurat arvet huset og hagen etter sin alzheimerrammede bestemor ,Bertha, i en liten tysk landsby, men hun er ikke helt sikker på om hun vil beholde huset, hvor hun hadde sine barndoms somre. Hun bestemmer seg for å bli i huset i noen dager, for å finne ut hva hun vil gjøre med arven sin.

I tiden hun er der, dukker det opp skjulte historier og hemmeligheter, utroskap, uekte og ekte barn, hendelser fra krigen og pubertetsproblemer, hos bestemoren, Bertha, bestefaren, Hinnerk, og deres døtre Harriet, Christa og Inga. Og hva var det som egentlig skjedde den natta da hennes 15 år gamle kusine, Rosemarie falt ned fra taket og døde?

Svarene faller etter hvert på plass som i et puslespill, etter hvert som hun møter personer som har kjent familien fra før i tiden og fra forskjellige ting som Iris treffer på i Berthas hus.

Hva hendte med Rosemaries gode venninne etter at hun døde?

Max, en «venn» fra barndommen dukker opp( han er nå advokat),hva vet han og hva kan han fortelle? Og hva skjer med vennskapet mellom han og iris?

Boka er en veldig godt skrevet familiehistorie, den har en litt sørgelig undertone om ting som kan berøre oss alle i løpet av livet, men samtidig har den humoristiske beskrivelser.

Dette er forfatterens debutroman.

Anbefalt av Gry Harriet mai 2014

Agnes Ravatn: Fugletribunalet, 2013

I denne boka foregår handlinga i en trevilla ved fjorden i Norge. Vi møter Sigurd Bagge som bor der, og Allis Hagtorn som kommer dit som hushjelp og gartner for Bagge. Hun får et eget rom i huset.

Allis har nylig opplevd seg selv i sentrum av en skandale som NRK-kjendis og vil trekke seg bort fra offentligheten og et brutt samboerforhold.

Allis har fortellersynsvinkelen, hun tar jobben som hushjelp og gartner for å bygge seg opp igjen ved å leve enkelt; lage mat, arbeide med jorda og tenke. Vi følger hennes opplevelse av i leve slik, samtidig som hun formidler mange tanker og spørsmål angående Bagge, og stadig flere spørsmål også angående hans kone. Kommer hun tilbake? Hva gjør han på arbeidsrommet i lange tider? Hva vil han med Allis?

Jeg får helt fra starten av en følelse av at han har et grep om henne, et grep som rommer mange slags følelser. Han beskrives som en ordknapp og distansert person, og med plutselige skiftninger som til tider oppleves skremmende, samtidig som hun tiltrekkes av ham. Han er vant med å leve med natur og hav tett innpå. Etterhvert oppheves avstanden mellom dem, og hemmeligheter både hos Bagge og Allis kommer til syne. Spenningen holder seg gjennom hele boka ved at ørsmå bruddstykker av noe som har skjedd avdekkes litt etter litt. Den omhandler kjærlighet og svik, den er tett, intens og sår, og begge har behov for å sone. Den ene bærer på skam, den andre skyld. I ordboka er forklaringa på tribunal en domstol. Fuglemotivet går igjen i hele boka.

Forfatteren evner å skrive så en blir med Allis inn i hagens forskjellige lukter, se det vokse der, smake seg fram til spennende retter på kjøkkenet, lytte etter Bagges fottrinn, føle sårbarheten i det å leve sammen. Forfatteren debuterte i 2007 med Veke 53. Hun mottok P2-lytternes romanpris for Fugletribunalet i 2014.

Jeg opplever at dette er ei bok med nerve som ble lest med spent forventning til siste side. Den har en overraskende avslutning.

Turid

03042014

 

Jojo Mojes – Hemmeligheten (2003)

Før jul leste jeg boka «Et helt halvt år» av Jojo Moyes. Den var bare helt fantastisk! Pageturner deluxe, fin historie og rørende slutt. Anbefaler den på det varmeste!

Men det er ikke den boka jeg skal skrive om i dag. Etter jeg hadde lest boka måtte jeg gi den videre til søstra mi. Det hun gjorde etter hun var ferdig med den var å gå på biblioteket og undersøke om denne Jojo Mojes hadde skrevet noen andre bøker – smart! Og det hadde hun vet du. Så her om dagen gikk jeg på biblioteket på Lillehammer for å undersøke om de kunne ha noen bøker av denne forfatteren, og det hadde de. Jeg lånte med meg «Hemmeligheten» hjem, spent på om den var like bra som «Et helt halvt år». 

«Hemmeligheten» handler om 3 kvinner, en datter, en mor og en bestemor. Disse 3 har ikke noe godt forhold seg i mellom. Sabine er datteren og er lei av moren, Kate, som ikke klarer å holde seg til en mann. Hun vet ikke hvem faren er og har vokst opp med forskjellige «fedre». Kate gjorde opprør mot foreldrene  og deres tradisjonelle landsbyliv i tenårene, og rømte til England med den lille datteren sin når hun var 18 år. Joy er den eldste av de tre, både mor og bestemor. Hun bodde i Hong Kong når hun var liten. I tenårene er hun lite opptatt av gutter og oppgitt over venninnen som alltid snakker om gutter. Men en dag møter hun hennes fremtidige ektemann, Edward. De forelsker seg og forlover seg etter en dag. Han er soldat i marinen og drar dagen etterpå. De ser ikke hverandre på over ett år, men kjærligheten holder. Joy og Edward får to barn, en gutt og Sabine. I bokens nåtid lever de fortsatt i Irland, der Kate rømte fra når hun var atten. 

Boka starter med at Sabine blir sendt til besteforeldrene i Irland. Hun forstår ikke hvorfor hun må reise dit, hun kjenner nesten ikke besteforeldrene sine en gang. Hun og moren, Kate, forlater hverandre som uvenner på flyplassen. Når Sabine ankommer landsbyen besteforeldrene bor i blir hun ikke tatt i mot av bestemoren som har lovet å hente henne, men av Tom, en av gårdsarbeiderne som moren var kjæreste med i tenårene. Dette gjør ikke Sabine gladere til sinns.

Besteforeldrene bor på en gård langt utenfor landsbyen og driver med hester. Bestemoren, Joy, er veldig opptatt av hestene sine, og Sabine føler seg ikke velkommen. Bestefaren, Edward, begynner å få dårlig helse og holder stort sett sengen. Sabine er ikke noe glad for å være hos besteforeldrene, de har mange rare regler, det er bare bestefaren som har tv på rommet og de har ikke internett! Hun føler seg ensom, savner vennene sine og får stadig vekk lyst til å ringe til moren og spørre om hun kan få komme hjem. De eneste som snakker med henne er gårdsarbeiderne, hushjelpen og noen naboer. Men Sabine begynner etter hvert og trives. Og etter at hun blir tatt på fersk gjerning i å snoke i gamle bilder og brev som Joy eier, får hun og bestemoren bedre kontakt. Først blir Joy sur, men det går over og Sabine får vite om hvordan Joy vokste opp og hvordan hun møtte bestefaren.

 

Edward, bestefaren, blir plutselig mye verre, så Kate reiser til Irland i tilfelle hun må si farvel til faren sin. Kate gleder seg til å treffe datteren sin igjen, men når hun ankommer Irland og ser moren sin og datteren ha fått så god kontakt blir hun lei seg. Kanskje Sabine ikke vil være med hjem til London?! Hun har i tillegg slått opp med den nye kjæresten hun hadde fått før Sabine reiste til Irland og er redd for at Sabine kommer til å mislike henne enda mer – siden hun aldri klarer å holde på menn.

Kate synes det er vanskelig å komme hjem til barndomshjemmet, hun føler hun ikke har levd opp til foreldrenes forventninger. Så det er ikke noe gledelig gjensyn mellom foreldrene og Kate. Kate vurderer å reise hjem til London, men hun kommer i kontakt med barndomskjæresten Tom og vurderer å gi oppholdet en ny sjanse. 

Ordner forholdet mellom disse 3 generasjonene seg? Blir det noe mer romantikk? 

Hemmeligheten er ei fin bok! Det er lett å komme inn i historien og den gjør at du får lyst til å lese videre:)

7.februar 2014 
Elisabeth

Nikolaj Frobenius: Så høyt var du elsket, 2011

”Så høyt var du elsket”, tittelen lover noe vakkert og er nesten høystemt bibelsk og jeg får assosiasjoner til Johannes evangeliets «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne….»(Kap 3:16).  Og boka handler rett nok om forholdet mellom far og hans eneste sønn. 
Bokas omslag et også vakkert, et eldet mannsansikt, rynket vakkert og vennlig, og greiner av et blomstrende kirsebærtre, alt lyst og nesten overjordisk, døden er nærværende og tittelen henspeiler også på døden, høyt var du elsket, ikke høyt er du elsket.  Kirsebærtreet får meg til å tenke på sluttscenen i fjernsynsserien av Jonas Gardell som handler om kjærlighet og død, med to elskende hånd og hånd i en sky av blomstrende kirsebærtrær.  Eller ”Le temps des cerises”, som betyr kirsebærtiden, en sang som egentlig ble skrevet på midten av 1800-tallet, tilegnet en ung kvinne som døde på barrikadene i Paris i kampen for en bedre verden.  Kirsebærtiden kunne også vært en metafor i denne boka.

”Så høyt var du elsket” er hverken revolusjonær eller religiøs.  Den handler om en gammel far som rammes av slag og som forkrøples fysisk og psykisk, han endrer karakter og personlighet, blir uberegnelig, litt utagerende og absolutt ikke snill.  Alt dette fortelles fra sønnens synsvinkel, en sønn som fortvilet følger faren i hans veg gjennom helsebyråkrati mot død og den endelige slutten.   Far nekter å dø, han overlever stadig nye slag.  Boka baserer seg på hendelser i Nikolaj Frobenius eget liv.

Boka inneholder en av de vakreste kjærlighetsscenene i norsk litteratur, men det må du lese selv.  Avslutningsvis et sitat fra boka: «Selv for den mest forherdede, hatefulle kjøter er det ikke mulig helt å stenge døren til nådens lys.  Et streif av kjærlighet, ren eller skitten, det er likegyldig.  Alle som har kjent det, ønsker seg det igjen.  Verden er rasjonell og mekanisk, styrt av penger, makt og begjær, sjelden av kjærlighet.  Vi mister troen på varmen, ofte og naturligvis.  Men kan du stenge døren når du får øye på det ubegripelig-milde lyset fra kjærlighetens utelampe?».

10.januar 2014   Astrid

Anna Gavalda – Saman er ein mindre aleine

Når jeg leser bøker hender det ofte at jeg selv finner løsninger på problemene til personene i boka. Som f.eks. i Anna Gavaldas bok Saman er ein mindre aleine.

Boka handler om Camille, Philibert, Franck som bor i Paris. Camille er en jente i 20årene som bor på et lite kott øverst i boliggården der Phillibere og Franck også bor, de to deler leilighet.

Vi får fort vite at alle personene har sitt å stri med. Camille jobber om natten, for hun syns dagen er vanskelig, og klarer nesten ikke å spise for det er noe inni henne som tar all plassen. I tillegg stenger hun alle rundt seg ute og lar ikke noen hjelpe henne eller få ta del i livet sitt. Franck jobber også om kvelden og natten, som kokk. Han lever nattelivet i Paris med nye jenter like ofte som han skifter sokker. I tillegg har han en bestemor, Paulette, som bor litt utenfor byen som blir mer og mer glemsk. Franck er den eneste som er igjen til å ta vare på henne og etter at hun skader seg må han bestemme om hun må på sykehjem eller kan fortsette å bo hjemme. Phillibere er også en person som har det vanskelig. Phillibere selger postkort i Paris. Han kommer fra en velstående familie og jobben hans er ikke bra nok for familien hans. 

Når jeg leser denne boka om personene som sliter og har problemer med å ta viktige valg begynner jeg å fantasere om hvordan jeg ønsker at det skal gå med de. Tenk om Franck og Camille møtes, og Camille blir ansatt for å ta vare på Paulette. Og Paulette og Camille får et nært forhold som gjør at Camille kan åpne seg for henne og fortelle om det hun sliter med. Og så lærer Franck Camille og kokke, og hun får i seg mat. Og kanskje det blir romantikk mellom de to. Og så blir bestemoren til Franck frisk. Og så «levde de lykkelig i alle sine dager»...... 

Dette er en av fortsettelsene jeg dikter opp i hodet mitt. Noen ganger er jeg helt sikker på at det går slik som jeg tenker og tror at det skal gå. Jeg har alltid en lykkelig slutt i hodet mitt, og jeg blir overraska og noen ganger lei meg når det ikke ender slik jeg syns det burde.

Men det er egentlig litt bra å, for livet er jo ikke alltid lykkelig og slik man kunne ønske seg at det var - og det var mine visdomsord denne gang :) 

Om det boka endte slik jeg kunne ønske eller om den ikke gjorde det må du finne ut selv. Jeg anbefaler den sterkt- den var veldig fin. Jeg ble dratt inn i historien fra første stund og gledet meg til neste side for å finne ut hva som skjedde videre.

 

29.11 2013

Elisabeth

Rachel Simon: Historien om Vakre jente (2012)

Handlingen foregår i Pennsylvania, USA. Boka starter med at Martha som er en pensjonert lærer og enke, en regnfull kveld 1968 hører banking på døra. Hun åpner nølende, de to fremmede sier ikke et ord, de skjelver av kulde og utmattelse. Martha slipper inn den vakre jenta og den mørkhudede mann, vel inne i huset oppdager hun at de også har med seg et spebarn. Paret gjemmer barnet hos Martha. Hun vet ikke at de er forfulgt, men like etter blir jenta brutalt ført bort av vakter, mannen klarer å flykte. Jenta hvisker til Martha: Gjem henne!

Martha oppfatter kvinnens barnslige vesen og at mannen ikke kan høre. Hun skjønner at mannen ikke er far til barnet. Men hun oppfatter at de deler håp og følelser og viser stor omsorg for hverandre og barnet.   

Marthas postkasse har et fyr med fyrvokter på. Fyret er et symbol for trygghet for jenta, fordi søstera Hannah har sagt: I fyret er vi trygge. Derfor velger hun Martha si dør.

Vi følger disse personene i boka i perioden 1968-2011. Det veksler mellom historiene til Lynnie som er Vakre jente og mor til spebarnet, Homan eller også Nummer førtito eller Buddy, og Martha og Julia som barnet heter.

Boka er tilegnet alle som ble gjemt bort på institusjoner fordi det var noe ved dem som var utenfor «normalen». Den psykiske institusjonen som heter Skolen, (eller Fella som Homan kaller den, ei felle som lukkes rundt et dyr) hvor de har flyktet fra, er et sted der klasserom og gymsal ikke er i bruk og det er mye å være redd for. Der har Lynnie og Homan bodd i mange år. Lynnie nekter å snakke, hun tegner for å kommunisere. Homan er døv og bruker et tegnspråk bare Lynnie forstår. De viser stor godhet for hverandre.

Forfatteren evner å beskrive menneskenes indre liv inngående om hvordan en tenker, føler, handler og hvordan verden oppfattes når en ikke hører eller ikke forstår alt like raskt, og det å bo i en slik institusjon i denne tida. Følelsen av skam, av å være feilplassert, trakassert, herset med, glemt, misforstått, en på innsida som er den egentlige jeg og en på utsida. Men det finnes også varme følelser, mestringsstolthet, vennskap og et evig håp om å møtes igjen.

Forfatteren er svært opptatt av at alle mennesker skal oppleve rettferdighet og medbestemmelse i eget liv. Hun har et nært forhold til sin psykisk utviklingshemmete søster. Tidligere har hun skrevet novellesamlinger, og boka Riding the bus with my sister som også er blitt film.

Han prøvde å bruke stemmen sin, etter mange år, og sa «fjæ». Hun ser på ham, smiler og sier «fjær». De så hverandre forsøke. De tok på hverandres struper. De følte hverandre snakke.

 

For meg; ei givende bok å lese.

11.november 2013

Turid

Trude Lorentzen: Mysteriet mamma, 2013

Jeg våkner litt seint denne Allehelgensøndag, ute faller snø og gjennom det åpne vinduet kan jeg høre snøen falle.  Tenk så ulik snø kan være, alt fra langsom stillhet som dekker landskapet mykt, til dagens sinte variant, snø som faller fort rett ned, nesten som hagl.  Som sagt våkner jeg seint, i natt ble jeg sittende våken over ei bok til halv to, Mysteriet mamma. 

Trude L. vokste opp hos mamma, foreldrene ble skilt da hun var 3 år.  Det var Trude og mamma i alle år, en god barndom og på framsida av boka mor og datter i rødt, med smil og armene rundt hverandre.  Da Trude er 14 år, nesten over natten blir moren en annen, hun blir alvorlig psykisk syk, deprimert og suicidal og ender med å ta sitt eget liv ved å hoppe ut av vinduet, innlagt på psykiatrisk avdeling drøyt ett år etter hun blir syk.  Moren etterlater ikke noe brev, ingen forklaring, og Mysteriet mamma er datterens forsøk på å forstå, finne svar 20 år etter selvmordet. Hvorfor tok moren sitt eget liv? Er det hendelser i morens barndom, skilsmissen eller hendelser nærere i tid?  Eller er det genetisk? Trude L. skriver ikke for å finne syndebukker, behandlingsregimet i psykiatrien beskrives og spørsmål stilles, men det dras ingen konklusjon.  Boka er et forsøk på å nærme seg det ubegripelige, og resultatet blir et kjærlighetsfylt portrett av en mor og en troverdig fortelling som gir innsikt i datterens sorg.  En fortelling som i neste omgang åpner for mine refleksjoner, mine minner. Mitt liv.

Mor-datter.   I uka som gikk har jeg også sett filmen Tusen ganger god natt om en mor som er fotograf og krigskorrespondent, og Bente Børsums i teaterstykket  Fortellingen om min mor, hvor hun spiller seg selv og forteller sin mors historie.  Eller sin egen historie?  Vi er i dialog med mor hele livet.  Jeg må få sitere Wenche Mühleisen som etter min mening har skrevet den vakreste erindringsboka jeg har lest, om sin mors død, Jeg skulle ha løftet deg varsomt over: ”Hvis jeg ikke passer meg nå mamma, hvis jeg ikke er veldig forsiktig, stivner sorgen etter deg fullstendig… Jeg skal ikke la deg brenne i helvete.  Jeg skal ikke knele foran ditt skjønne bilde.  Ingen tilstivning”.

Finner Trude L. svaret på mysteriet mamma?  Hun nærmer seg, finner noen svar og finner dem ikke.  Kanskje fordi de ikke finnes?  Eksperten, professoren som sier: ”Det største problemet er forventningene til livet, at det skal være friksjonsfritt lykkelig.  Vi vil helst tro at psykisk lidelse er noe som tilhører unntakene”.  Og morens understrekninger, dobbeltstreker I et lefsete eksemplar av  Virginia Woolfs Mrs. Dalloway ”There was in the depths of her heart an awful fear… lost herself in the process of living.. 

Det ser ut på snøværet som har blitt til regn mens jeg har skrevet.  Finnes det et universelt språk for sorg?  Tenker jeg, og tenner lys.  Finner fram og leser Kristin Lavransdatters dødsscene, den slutter slik:  ”I døren ut til klostergaarden stanset de – Der var faldt sne…  De gikk ut i tunet og nedover mot ildhuset.  Uvilkårlig traadte de begge så let og nænsomt som de evnet på nysneen.” -  Hvor hadde vi vært uten bøkene!

4. november 2013

Astrid

Skogmannen

Jeg fikk ei litol bok til jul av ei god venninne, «Hans Børlis beste dikt». Ei praktfull, forgylt ei, mindre enn pocketformat, og med ei rød snor til å legge inn mellom sidene der yndlingsdiktet står. Det er ei stund sia sist jeg hadde den framme, det er helst i aleinetimer i rolige dager den tas fram, de det ikke er så mange av. Hans Børli var mye aleine, innbiller jeg meg, for seg sjøl i skogen, blant hvitveisene, tranene, trærne, graset og stjernene. Skog er det ordet som først dukker opp i bevisstheten når jeg ser forfatternavnet. Skog, furu, pipe, strikkajakke. Han var helt sikkert mye mer enn skog, helt andre ting, kanskje var han tv, bil, kino og mørk dress. Men han skriver mye om skogen, om himmel, måne, fugler, steiner. Naturen er ramma, huset til diktene. Det er alltid lys i vinduene. Innelyset og utelyset flettes i hverandre, bølger fram og tilbake. Det som kommer innenfra kan være mørkt og tungt, som natta utenfor, eller skinnende lyst. Men alltid mjukt, sterkt og vart på en gang. 
Som dette: 


 ”EMBLEM

Helt fattig er ingen
som farger sine dager røde
med sitt hjerteblod, ingen
som like inn i dødens søvn
filer på sin rustne lenke
med drømmens fuglefjær.”

Hans Børli skriver ord om jordelivet. Menneskenes liv blant steiner og trær. Hvor lite det er. Meningsfylt, men også helt uten mening - ingenting forandres, egentlig, uten oss. Takk og pris:   

”I MENNESKEBILDETS FENGSEL

[…] 

I ydmyk undring betrakter jeg

likegyldighetens strenge profil. Det er

forunderlig trøst i dette at

ting alltid skjer som om  

ingenting var.

Selv i de usleste timene av mitt liv -

selv i de svarteste stundene -

lå fjellene blå under himmelen

sang bekken sin tone av renhet over steinsváet

kom fugler skrånende gjennom disen

og landet med solblå skrik

mellom vidjene på nakne strender - -

Midt i min svakhet, min

vinglende tvil ved korsveiene,

hentet jeg tålmod og styrke hos

ting som ikke vet mitt liv. Ting

som klarer seg velsignet

uten meg.”

Diktene kryper inn. Trøster, gjør meg oppmerksom på. Får meg til å undre. Utfordrer. Det stille ropet runger. Og jeg er glad for å puste under samme himmel som skogmannen.   

«ETT ER NØDVENDIG

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.»

Sissel Fjeldet

18.10.13 

Veronica Henry: Langhelgen

Det kommer så mange fine bøker hele tida, og det er flere hyllemeter med bøker som står og venter på meg.

Ei av de siste bøkene jeg har lest er Langhelgen av Veronica Henry. Den handler om ei langhelg på hotellet Villa Havblikk. Villa Havblikk drives av Claire og hennes kjæreste Luca. Luca er kanskje ikke den perfekte kjæresten, men Claire har slått seg til ro med det hun har og synes livet er ganske ålreit. Helt til denne langhelgen kommer, for plutselig står hennes livs kjærlighet, Nick, i resepsjonen. Og Nick er det for å feire sitt eget utdrikninglag. Begge to blir forfjamset når de møtes igjen etter så lang tid, gamle følelser blusser opp igjen.

Claire og Nicks liv skiltes plutselig etter at moren hans døde, noe hun visste hun skulle og som hun hadde fortalt til Claire. Claire lovte at hun ikke skulle si det til Nick og de andre i familien hennes for at de ikke skulle bli lei seg og at den siste tiden hennes ikke skulle bli preget av sorg. Etter hennes død fikk Nick og resten av familien vite at Claire hadde at visst at moren skulle dø og de reagerte med raseri på at hun ikke hadde sagt noe. Claire ble redd og lei seg, og fikk hjelp av foreldrene til å flytte til et annet sted. Etter dette har ikke Claire og Luca hatt noe kontakt og plutselig står de foran hverandre igjen.

Det er også andre gjester som sjekker inn på hotellet denne langhelgen, og de bærer alle med seg bagasje. Disse historiene fortelles parallelt med at vi får vite hva som skjedde med Claire og Nick for lenge siden og hva som skjer mellom dem nå.

Vi møter paret Trevor og Monique, et velstående par som på utsiden virker veldig lykkelige. Men vi skjønner fort at det er noe som ligger og murrer der. En mørk skygge svever over Monique og Trevor prøver å gjøre alt for at hun skal ha det bra.

Laura og Dan kommer også får å bo på hotellet denne helgen. Laura har vokst opp uten far, og egentlig ikke brydd seg noe med det. Men etter at Dan kom inn i livet hennes har hun med hjelp av han begynt å lure på hvor hun egentlig kommer fra. Etter mye leting tror de at faren hennes bor i byen der Villa Havblikk ligger og bestemmer seg for å reise dit for å finne ut om det virkelig er faren hennes som bor der.

En annen gjest på hotellet er Colin. Han tar inn på hotellet med en datter, Chelsey, som er et resultat av ett sidesprang, og moren hennes, Karen. Colin har kone og to barn fra før, men i en vanskelig periode i ekteskapet møtte Karen og resultatet av det ble et nytt barn. Colins kone vet ikke noe om ektemannens dobbeltliv. Colin er veldig glad i Chelsey, og synes ikke Karen tar noe godt vare på henne. Han pleier å ta de med på en tur hvert år , og da sier han til kona at han er på forretningsreise. Karen er ikke helt stabil og plutselig forlater hun hotellet med en beskjed til Colin om at nå er det hans tur til å ta vare på datteren.

Det er mye som skjer i denne boka, og det er spennende og følge de forskjellige personene og utviklingen av historiene deres. Det er vanskelig å legge fra seg denne boka og sidene blar seg nesten av seg selv. En god og koselig bok – perfekt for mørke høstkvelden :)

Elisabeth

John Hart: Det siste barnet - en Sørstatskrim fra 2010

Asfalten skar gjennom landet som et arr, et langt og nattsvart brannsår.  Ennå sitret ikke luften, sjåføren visste at det ikke var lenge igjen: Det sviende lyset, hete flimmeret langt der fremme, hvor den blå himmelen var kommet ned på jorden.

Sjåføren så på guttungen.
Han så ut som en rømling.

Slik starter John Harts kriminalroman, en prolog som fortelles med levende bilder som i en film, jeg sitter i bussen og ser, den tynne mørkøyde vakre gutten, den fargede mannen med en slitt bibel, tatoverte tenåringer og selgertypen med glattslikket hår og skrukkete dress som ser for mye på den vakre mørkøyde gutten.  – Vi er i North-Carolina, i Sør-statene og i et landskap med «døde» byer, løsarbeidere og fattigdom, et samfunn som på mange måter er i oppløsning.  Jeg får assosiasjoner til Lars von Triers Dogville, og Quentin Tarantinos Django unchained, forfallet og de mørke understrømmene på den ene siden og moralismen på den andre.  Skjønt idealisme er så mangt.  Ku Klux Klan ble ”født” i nabostaten Tennesse.  Urinnvånerne i dette strøket av USA var cherokee-indianere, ennå lever rester av gammel indiansk tankegods i folkedypet, noe som har en viss betydning i historien. 

Den unge gutten Johnny hadde en tvillingsøster, Allyssa.  En dag forsvant hun bare, på veg hjem fra biblioteket, Johnnys kamerat så henne bli dratt inn i en bil.  Så gikk alt i oppløsning, far reiser sin veg og mor går i oppløsning, Johnny er hjelpeløs tilskuer og sliter med sin egen sorg.  Han skulker stadig skolen, leter etter søsteren, forsøker å finne ut hva som er hendt.  Når fortellingen starter har Allyssa vært borte et år.  Det var førstebetjent Clyde Lafayette Hunt som hadde saken, han plages av vonde drømmer og greier ikke slippe saken, men kommer heller ikke videre.  Så forsvinner ei ny jente.  Johnny kommer i kontakt med mørke miljøer, oppsøker hus han ikke burde oppsøke og handlingen setter fart. Spennende og actionfylt, og overraskende.  Det viser seg at mye ikke er som det ser ut som i første omgang, og helt til slutt tar det nesten litt vel mye av det gode med forunderlige forklaringer, men det holder allikevel for meg.  En god og spennende fortelling! 

Sørstatskrim er en genre som kanskje helst anvendes i omtale av film, men duger også for bøker.  Historier med halvråttent lauv og alt for røde solnedganger, og gode miljøskildringene, krimhistorier som forankres i en sosial virkelighet.  

James Lee Bruke er en annen forfatter i genren som også kan anbefales, språket hans er preget av rike metaforer og fortellingene hans har også sitt utspring i landskapet mellom de store elvene sør i USA, fra sumpene i geografien og i menneskesinnet.  Ny bok nå i 2013 er Creole Belle, og fra i fjor Glassregnbuen.

6.september 2013
Astrid

Lucinda Riley : Lavendelhagen (2013)

Lavendelhagen åpner med at Emilie De la Martinières sitter på dødsleiet til sin mor. Selvfølgelig er hun lei seg for å miste moren, men hun har aldri hatt noe særlig god kontakt med henne. Det var annerledes med faren, Edourd, og hun minnes de gode somrene de tilbrakte ved sommerhuset i Gassin. Faren er også død.

Emilie kommer fra en rik familie med lange tradisjoner. Hun har selv tatt avstand fra det glamorøse livet moren levde, og levd kunstnerlivet i Paris. Men nå som hun blitt den siste i De la Martinièresfamilien og arvet en del penger, moren leilighet i Paris og sommerhuset med en tilhørende vingård i Gassin, er det en del spørsmål hun må ta stilling til.

Sommerhuset har vært i slekten i alle år, og hun vegrer seg for å selge det. Emilie reiser til Gassin for å se over sommerhuset for å finne ut hva hun skal gjøre med det. Hun klarer ikke å selge huset når hun først kommer dit, og bestemmer seg for å pusse det opp ved hjelp av midlene hun får når hun selger morens leilighet. Men det er mye å sette seg inn i, mange verdier som skal undersøkes og eventuelt selges. Dette er ting hun ikke har noe peiling på. En kveld tar hun turen inn til landsbyen, og på en restaurant møter hun engelske Sebastian. Han tar kontakt med henne fordi bestemoren hans kjente faren hennes, og bodde hos han under 2.verdenskrig i Frankrike. Han er veldig interessert i å se på huset hennes og finne ut mer om det. Han tilbyr henne sin hjelp med å ordne opp i boet etter foreldrene, og finne ut om det er noe av verdi der. Sebastian er nemlig kunstselger i England og har en del peiling på slike ting. Emilie tar gladelig i mot hans hjelp. De tilbringer mye tid sammen og Emilie utvikler følelser for Sebastian – noe han også gjør for henne. De blir fort et par og like etterpå gifter de seg. Emilie flytter sammen med Sebastian tilbake til England og styrer oppussingen av sommerhuset fra der.

På en tur ned til Gassin for å sjekke oppussingsarbeidet besøker Emilie vingården som hører til sommerhuset. Der bor Jean sammen med faren Jacques. Jacques og Edourd var gode venner. Når Emilie forteller om Sebastian og hans bestemor, Constance, kommer det fram at Constance også bodde en tid hos Jacques under krigen. Og der begynner historien om Constance og hvorfor hun kom til Frankrike under 2.verdenskrig.

Emilie finner fort ut at livet med Sebastian ikke er så rosenrødt som hun trodde. Han er ofte borte i London på jobbreiser og hun får av en eller annen grunn ikke være med. Så Emilie tilbringer mye tid i huset til Sebastian som han deler med broren Alex. Han er lam og har sin egen leilighet i huset. Sebastian og Alex er ikke gode venner, og Emilie får etter hvert vite hvorfor. En helg reiser Emilie til London for å oppklare noe hun har funnet ut med Sebastian og finner ut at han bor der sammen med sin elskerinne. Etter dette får hun vite flere fæle hemmeligheter om Sebastian. Han var ikke den hun trodde han var, og ble hun bare brukt for å skaffe noe han var interessert i?

Vi følger Emilies liv i nåtiden, og får, gjennom Jacques, høre historier om Constance og hva hun opplevde under 2. verdenskrig. Det er en veldig spennende bok, det er fort gjort å leve seg inn i historien – og plutselig har man sittet og lest i en laaaang stund J Underveis fikk jeg noen fornemmelser om hva som kunne være løsningen, og om hva som egentlig hadde skjedd – men jeg ble alltid lurt. Det hele ble ikke oppklart før helt på slutten.

Denne boka anbefales på det sterkeste. En veldig god historie, med både spenning og kjærlighet.

Lucinda Riley har også skrevet Orkideenes hemmelighet og Jenta på klippen. To andre gode bøker som også anbefales, bygd opp på samme måten J

Elisabeth

"Syngja" av Lars Amund Vaage

Romanen Syngja bygger på Lars Amund Vaages egen historie, og forteller om hans datter, i boka kalt G, som får diagnosen autist.  En av de beste bøkene jeg har lest på lenge, ei bok med så mange kvaliteter.  Jeg berøres, ironien morer meg til tider, språket er usedvanlig vakkert og alt er fortalt med ydmykhet og respekt:  "Det fins eit framandt land der slike som G bur. Det landet er midt inne i landet vårt, eit usynleg land i landet, eit skal inne i skalet, eit reservat som berre få kjenner. Eg gjekk med henne til det landet. Det blei berre slik. Ho kom til meg, og så gjekk eg med henne. Eg tenkte ikkje over det. Eg visste ikkje kva eg gjorde. Eg skjøna ikkje kva som hende, men det var ho som tok meg i handa og ikkje omvendt…" (s.6)

Hver bokstav er levd liv, poetisk og musikalsk. Full av refleksjoner om språk og mening, G er språkløs og det har tatt Vaage 30 år og finne ordene i denne historia. Historia fortelles retrospektivt, ei reise tilbake til G som i bokas nåtid bor på institusjon. "Det er ikkje så lenge sidan. Likevel kan eg ikkje hugsa det. Eg kan hugsa det, men eg vil ikkje. Eg treng ikkje hugsa det. Men eg treng hugsa det. Det er det eg treng." (s. 32). 

Boka forteller om en ung mann som kjører buss og drømmer om å bli forfatter, så møter han T, et kjærlighetsmøte som resulterer i graviditet og en liten familie, om hvordan den unge mannen blir født som far, far til et vidunderlig og vakkert barn! Barnet vokser, men det gjør også tvilen og bekymringen, G utvikler seg ulikt andre barn. Kan det være noe galt? - Om å kjempe med seg selv og om å greie å akseptere. Om møtet med fagfolka, hjelpeapparatet, ansvarsgruppene og ekspertene, og om kjærligheten som forvitrer under trykket av sorgen og alle påkjenningene. Om å være totalt utmatta, men allikevel stå oppreist og mobilisere omsorg fordi det ikke finnes noe annet alternativ. "Det er så mykje me kan gjera for henne. Bortsett frå at me ikkje veit kva me skal gjera. T og eg ler. Me veit ikkje kva me kan gjera for henne, men det er i alle fall mykje. Me når aldri heilt over til henne. Me når aldri fram til det punktet der det er nok. Slik kan me ikkje ha det, seier eg. Det veit eg at du veit som er psykolog, seier eg, men det er noko anna når det gjeld oss og G, Då gjeld ikkje psykologien. Då gjeld berre kjærleiken. Den og samvitet. Samvitet jagar oss som ein svolten ulv (s. 130).

Astrid

Richard Brautigan: «Å føre krig mot den gjengse maratonprosa»

Noen ganger treffer ting en rett i sjela. Ikke ofte, derfor setter en sånn pris på det når det skjer. For meg treffer det først rett i magen, som en spent, kilende, nesten litt nervøs følelse, så stiger det opp og ut i armene, og så begynner jeg å tenke. Det som er magien, det fine, det rare eller vare, setter avtrykk i tankene og finner seg et rom.

Å finne Richard Brautigan var sånn for meg. Jeg leste først Hawklineuhyret, en liten, rar og morsom bok med undertittelen En gammelromantisk herregårdsroman i Western-miljø, deretter datteren Ianthe Brautigans bok om faren: You Can't Catch Death. Brautigan er kjent som den siste beatpoeten. Han ble født i 1935, vokste opp i Washington og Oregon og flytta til San Fransisco på midten av 1950-tallet. Han ga ut flere diktsamlinger og en roman før gjennombruddet kom i 1967 med Trout Fishing In America. Med den ble han regnet som motkulturens fremste forfatter og oppnådde internasjonal anerkjennelse. Brautigan er derimot lite omtalt i de litterære kretser, og er ikke tatt opp i kanon, men flere av bøkene hans solgte godt (Ørretfiske i Amerika i over tre millioner eksemplarer), bøkene hans er oversatt til tjue språk, og han er blitt et internettfenomen; det vrimler av fansider om hans liv og forfatterskap. Utover 70-tallet dabbet interessen for ham av og han fikk ikke lenger bare gode kritikker for tekstene sine. Etter hvert fikk han store økonomiske problemer og slet med alkoholisme, depresjoner og angst. Han ble funnet i huset sitt i Bolina i California i 1984 etter å ha tatt sitt eget liv. Han hadde da gitt ut 11 prosabøker og 9 diktsamlinger, fire av romanene er oversatt til norsk.

Å føre krig mot den gjengse maratonprosa er den stilige tittelen på diktsamlinga som kom i 2004, valgt ut og gjendikta til norsk av Jan Erik Vold. Brautigan skriver korte, fyndige dikt, fulle av hverdag, kjærlighet, oppbrudd og så forelskelse igjen, de handler om fisking, drømmer og vanviddet i politikken. Han var inspirert av Hemingway, gresk litteratur og japanske haikudikt. Han skrev lakonisk, med originale metaforer, klart og nesten alltid knapt – noe han senere ble kritisert for – og har en veldig tydelig stil. Brautigansetningene er lette å kjenne igjen. Han skriver:

«O liv! / O skjønnhet! / O hvilket skimmer som over alle ting hviler! - (For helvete, mann, / ta deg / en globoid / før / du tørner.)» Men også: «[…] Fuglene gjør musikk / slik klokkene tikker himler / i et land / der ungene elsker edderkopper / og lar dem få sove / i håret deres. […]». Han kommenterer, vakkert og vondt: «Du har fått / stjernebannerspiker / i kista / di, gutt. / Det er hva / de syntes du var verdt, / sønn.»

En kritiker sa om Richard Brautigans liv, tekster og egenart, fritt oversatt til norsk: Kjærlighet, død og skjønnhet var hans tema – og fortvilelsen over å miste dem.   

Sissel