Handlingen foregår i Pennsylvania, USA. Boka starter
med at Martha som er en pensjonert lærer og enke, en regnfull kveld 1968 hører
banking på døra. Hun åpner nølende, de to fremmede sier ikke et ord, de skjelver
av kulde og utmattelse. Martha slipper inn den vakre jenta og den mørkhudede
mann, vel inne i huset oppdager hun at de også har med seg et spebarn. Paret
gjemmer barnet hos Martha. Hun vet ikke at de er forfulgt, men like etter blir
jenta brutalt ført bort av vakter, mannen klarer å flykte. Jenta hvisker til
Martha: Gjem henne!
Martha oppfatter kvinnens barnslige vesen og at
mannen ikke kan høre. Hun skjønner at mannen ikke er far til barnet. Men hun
oppfatter at de deler håp og følelser og viser stor omsorg for hverandre og
barnet.
Marthas postkasse har et fyr med fyrvokter på. Fyret
er et symbol for trygghet for jenta, fordi søstera Hannah har sagt: I fyret er
vi trygge. Derfor velger hun Martha si dør.
Vi følger disse personene i boka i perioden
1968-2011. Det veksler mellom historiene til Lynnie som er Vakre jente og mor
til spebarnet, Homan eller også Nummer førtito eller Buddy, og Martha og Julia
som barnet heter.
Boka er tilegnet alle som ble gjemt bort på
institusjoner fordi det var noe ved dem som var utenfor «normalen». Den psykiske
institusjonen som heter Skolen, (eller Fella som Homan kaller den, ei felle som
lukkes rundt et dyr) hvor de har flyktet fra, er et sted der klasserom og
gymsal ikke er i bruk og det er mye å være redd for. Der har Lynnie og Homan
bodd i mange år. Lynnie nekter å snakke, hun tegner for å kommunisere. Homan er
døv og bruker et tegnspråk bare Lynnie forstår. De viser stor godhet for
hverandre.
Forfatteren evner å beskrive menneskenes indre liv
inngående om hvordan en tenker, føler, handler og hvordan verden oppfattes når
en ikke hører eller ikke forstår alt like raskt, og det å bo i en slik
institusjon i denne tida. Følelsen av skam, av å være feilplassert, trakassert,
herset med, glemt, misforstått, en på innsida som er den egentlige jeg og en på
utsida. Men det finnes også varme følelser, mestringsstolthet, vennskap og et
evig håp om å møtes igjen.
Forfatteren er svært opptatt av at alle mennesker
skal oppleve rettferdighet og medbestemmelse i eget liv. Hun har et nært
forhold til sin psykisk utviklingshemmete søster. Tidligere har hun skrevet
novellesamlinger, og boka Riding the bus
with my sister som også er blitt film.
Han
prøvde å bruke stemmen sin, etter mange år, og sa «fjæ». Hun ser på ham, smiler
og sier «fjær». De så hverandre forsøke. De tok på hverandres struper. De følte
hverandre snakke.
For meg; ei givende bok å lese.
Turid
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar