Skogmannen

Jeg fikk ei litol bok til jul av ei god venninne, «Hans Børlis beste dikt». Ei praktfull, forgylt ei, mindre enn pocketformat, og med ei rød snor til å legge inn mellom sidene der yndlingsdiktet står. Det er ei stund sia sist jeg hadde den framme, det er helst i aleinetimer i rolige dager den tas fram, de det ikke er så mange av. Hans Børli var mye aleine, innbiller jeg meg, for seg sjøl i skogen, blant hvitveisene, tranene, trærne, graset og stjernene. Skog er det ordet som først dukker opp i bevisstheten når jeg ser forfatternavnet. Skog, furu, pipe, strikkajakke. Han var helt sikkert mye mer enn skog, helt andre ting, kanskje var han tv, bil, kino og mørk dress. Men han skriver mye om skogen, om himmel, måne, fugler, steiner. Naturen er ramma, huset til diktene. Det er alltid lys i vinduene. Innelyset og utelyset flettes i hverandre, bølger fram og tilbake. Det som kommer innenfra kan være mørkt og tungt, som natta utenfor, eller skinnende lyst. Men alltid mjukt, sterkt og vart på en gang. 
Som dette: 


 ”EMBLEM

Helt fattig er ingen
som farger sine dager røde
med sitt hjerteblod, ingen
som like inn i dødens søvn
filer på sin rustne lenke
med drømmens fuglefjær.”

Hans Børli skriver ord om jordelivet. Menneskenes liv blant steiner og trær. Hvor lite det er. Meningsfylt, men også helt uten mening - ingenting forandres, egentlig, uten oss. Takk og pris:   

”I MENNESKEBILDETS FENGSEL

[…] 

I ydmyk undring betrakter jeg

likegyldighetens strenge profil. Det er

forunderlig trøst i dette at

ting alltid skjer som om  

ingenting var.

Selv i de usleste timene av mitt liv -

selv i de svarteste stundene -

lå fjellene blå under himmelen

sang bekken sin tone av renhet over steinsváet

kom fugler skrånende gjennom disen

og landet med solblå skrik

mellom vidjene på nakne strender - -

Midt i min svakhet, min

vinglende tvil ved korsveiene,

hentet jeg tålmod og styrke hos

ting som ikke vet mitt liv. Ting

som klarer seg velsignet

uten meg.”

Diktene kryper inn. Trøster, gjør meg oppmerksom på. Får meg til å undre. Utfordrer. Det stille ropet runger. Og jeg er glad for å puste under samme himmel som skogmannen.   

«ETT ER NØDVENDIG

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.»

Sissel Fjeldet

18.10.13