fredag 11. mai 2012

Sigrid Undset: Jenny (1911) –” jeg ville ikke at jeg ikke skulde ha drømt den drøm”

Jeg har akkurat sett Riksteaterets oppsetning av Leo Tolstojs Anna Karenina og det slår meg at det er et slektskap mellom Jenny og Anna, jeg får lyst til å ta fram igjen Jenny etter møtet med Anna Karenina.  I sluttmonologen i stykket sier Anna:  Hvorfor ikke slukke lyset når det ikke lenger er noe å se på, når det er så motbydelig å se på alt dette?  Både Jenny og Anna møter lidenskapen og det blir skjebnesvangre, dødelige møter for dem begge.  Her er det de store pasjonene, «Aufforderung zum Tanz», som i Edvard Munchs maleri Livsdansen (1899-1900), drøm, lidenskap og sorg.  Sørgelig.  Stygt og vakkert!
I begynnelsen av romanen Jenny møter vi den unge kunstneren Jenny Winge  i Roma, fri og selvstendig, midt i flokken av venner, på vei ut i livet og med enorme forventninger. Hun drømmer om den store kjærligheten, den som skal komme som et uvær, som en besettelse.  Og så møter hun kjærligheten og drømmen havarer i møte med virkeligheten.  Det blir noe annet.
Tenker på Sigrid Undset som fikk stipend etter debutromanen Fru Marta Oulie, og som etter 10 år som kontordame og hjemmeboende hos mor til da, endelig får muligheten til å reise til Roma i 1909-1910.  Endelig er hun i sine drømmers by Roma og der møter hun sin store kjærlighet, maleren Anders Castus Svarstad.  Han er mye eldre enn henne, er gift og har 3 barn og hun utfordrer konvensjonene da hun velger å leve ut sin kjærlighet og innlede et forhold til Svarstad.  Hun må være lykkelig forelsket når hun skriver Jenny og utforskende kjærlighetens irrganger til dens ytterste mørke konsekvens.
Denne bloggen er oppkalt etter Mathea Baadstø som er Sigrid Undsets fadder når Undset konverterer i 1924.  Mathea Baadstø kom fra Tretten i Gudbrandsdalen, dro til Christiania og så til New York i 1905, for så å vende tilbake til Tretten i Gudbrandsdalen hvor hun lever resten av sitt liv som fotograf og bibliotekar.  Vi kjenner ikke lidenskapen eller mangel på lidenskap mellom linjene i hennes liv, men jeg tenker meg at hun har hatt drømmer og at det blir noe annet.  Som det gjør for Undset.  Og for meg og deg. 
Ak drømmen, drømmen -. Ingen kvinde har født det barn hun drømte om da hun gik svanger. – Ingen kunstner har skapt det verk han saa for sig i undfangelsens stund. Og vi lever sommer efter sommer, men ingen er den vi længtet mot da vi bøiet os og plukket de vaate blomster under vaarens stormbyger. (Jenny, mot slutten s.318)
Ja, det blir noe annet. Men det er da en rikdom vi har i bøkenes verden, i Edvard Munch og Riksteateret - selv om det blir noe annet!
La meg så, helt til slutt og som en kuriositet, sitere et av de første diktene Sigrid Undset skreiv 12 år gammel til en venninnes poesialbum (sitert i Liv Bliksrud: Natur og normer, 1995):
Lar man deg sidde, Martha min
lad mig se, du ikke griner,
alle druer kan ei blive vin,
vi maa ogsaa ha rosiner.
Dermed kommer du ei inød,
den ting er helt naturlig
thi se: en rosin er altid sød
men vin er pokker lit syrlig.


Astrid

1 kommentar:

  1. Du som disse ord har skrevet
    har mitt hjerte helt opprevet.
    Siden sorgtungt det har bevet.

    SvarSlett